SAMHANDLING I HELSEVESENET

DET trengs mer samhandling mellom tjenestene og økt involvering av brukerne.     (LAG ET FUNKSJONELT  IP-verktøy.)

DE TEKNOLOGISKE HJELPEVERKTØYENE MÅ OPPDATERES OG BLI BRUKER FUNKSJONELLE..

Pasient- og pårørendes rettigheter ivaretaes ikke nok, hverken juridisk eller i henhold menneskerettighetene.  Vi har en taushetserklæring, som beskytter, men samtidig hindrer samhandling. Hjelpere i systemet opplever at taushetsplikten hindrer viktig informasjonsflyt, — vital informasjon blir stående ukommunisert i ansvarsgrupper til eksempel.  «Var det virkelig sånn taushetspliken skulle fungere?Jeg har møtt mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten stopper samarbeid. Både behandlere og brukere opplever dette.

Det må en politisk debatt rundt behovet for å finne løsninger slik at pårørende og nettverket kan involveres mer. For mange brukere og pårørende blir system og hjelpeapparatet et uforståelig saktegående tog for. «Hvorfor er det fortsatt vanskelig å vite hvor man finner den riktige hjelpa?» Hvor har sosionomen havnet, helsearbeideren som var brukerens advokat? Det trengs rydding og forbedring,  og FØR sosionomen tilbake til sin opprinnelige oppgaver. 
Sosionomen har idag samme oppgaver som en sykepleier, vernepleier i behandlende team.  Dette gjør at veien til informasjon og veiledning om sosiale rettigheter har blitt ekstra lang . Dette lukter det høyrepolitikk av. 

«Få opp dampen, toget går for sakte.»

Styrk selvstendighet og gi brukerne mer ansvar.

Mange oppgaver igjenstår å løse, særlig når det gjelder holdninger og verdig hjelp til pasienter i psykiatri/rus.

At disse pasientene fortsetter opplever en ovenfra og ned-holdning, er skammelig. 

I perioder har endel lavere funksjonsnivå, samfunnets oppgave er vel ikke å frata dem verdigheten eller selvstendighet ?
Selvsagt gir psykisk uhelse varierende mentalt funksjonsnivå, men et utgangspunkt bør alle forespeiles mulighet til bedring.

Hvem er helt 100% frisk/normal? Det spørsmålet stiller jeg stadig oftere.
Det tilbakemeldes fortsatt om nedvurdering av  psykiatriske pasienters muligheter,  om fullstending recovery/tilfrisknings håp. 

DETTE ER KUNNSKAPSLØST  OG viser til SNEVERT MENNESYN.  

De langtids psyke er den største bekymringen , de som stiller  med utslitt, eller helt fraværende mannskap rundt seg. 
Hverken familie eller venner,  eneste nettverk er helsevesenet, og offentlig hjelpe apparatet. Den ensomheten jeg så hos enkelte her i Trondheim, var total og 
ubeskrivelig. 

De som er heldige og har pårørende og behandlere, burde få disse inkludert tettere og motivert til samarbeid. Behandlingsplanen må legges om å bygge nettverk rundt vær bruker.  Det er tøffe tak i til friskningsfasene, ting går fremover og bakover og de involverte kan føle seg tappet for motivasjon. Samfunnet bør bidra mer til å fjerne klasseskillet mellom pasient gruppene.

Det trengs en nye reform som sikrer et verdig helsevesenet for denne pasientgruppen. Politikerne må utfordres, beslutningstagerne i alle kommuner, slik at psykisk helse sikres  et godt innhold med sosial stimulans, i verdige rammer.  En god IP, med en taushetserklæring som ivaretar pasients informasjon på en trygg måte, men som involverer et godt pårørende nettverk.

http://erfaringskonsulenter.org/wp-content/uploads/2019/08/recovery6-1024x410.jpg

Hvilken status du har, skal ikke avgjøre hvordan din psykiske tilfriskning og helse blir ivaretatt.  Dessverre er det også sånn i norsk helsevesen,  at finnes et økonomi klasseskille, hvor de med sterk økonomi kan kjøpe private helsetjenester. 

For å bygge en god pasientkultur må vi ha en nullvisjon når det gjelder stigmaet. En stor satsing må til for å hindre at forskjellene øker i helsevesenet. Åpenhet er viktig,  og det bør knyttes til hvilken erfaring man har med å motta hjelp i systemet.

Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Bidrag til selvstendighet er kostnadseffektivt og helsefremmende arbeid som alle bør ta del i.

http://erfaringskonsulenter.org/wp-content/uploads/2019/07/recovery4-1024x410.jpg

Skribent Tone Berg –januar 2019 –

Del gjerne:

Recovery – 2

Pasienter med lang psykisk historikk og innleggelser, opplever mindre optimisme rundt helse-fremtiden sin enn andre pasientgrupper. Denne kronikkens største bekymring er for de mest sårbare, som stadig får mindre ressurser og hjelp.
Utviklingen i Trondheim stagnerer, selv om helsedirektoratet gir store beløp til virksomheter her, innen psykisk helsefelt.
Hvilke krav og rapporterings system har de på arbeidet som utføres? HVOR blir det satset på ERFARINGSKOMPETANSE med kontinuitet for brukeren?
Recovery er en filosofi som betyr at individet skal finne verktøyene til å hjelpe seg selv. – Men klarer Trondheim å hjelpe seg selv?
Trondheim har mange fasiliteter som Bipolarklinikken, treningsklinikken og et hypermoderne og nytt akuttmottak.
Utvikling av det erfaringsverktøyet, og endret holdningskultur til erfaringskompetanse, har de havnet i skuffen på sjefskontoret, i dvale?

Hvorfor er vi så bekymra for akkurat denne situasjonen? Mest av alt er det fordi tjenesten er skåret inntil beinet, det er mangel på folk, og det skapes lite rom for erfaringsbasert omsorg. Pakkeforløp og få behandlingstimer per uke, er sannheten UANSETT hvorhen du befinner deg i behandlingsløpet. Er dette farlig? Jeg mener svaret er JA. Utviklingen har havnet en uheldig vei, og dette koster samfunnet liv. Ferske nyhetsbilder bekrefter dette svært tragisk.

I Trondheim finnes ulike ambulante behandler team, som kalles Mestring eller RECOVERY TEAM. Konseptet er bygget som hjemmesykepleien, men innenfor psykisk helse og rus.

Pixabay – Tone Berg

De som behøver bistand i helsevesenet, ønsker jo modernisering og utvikling.  MEN, frykten for at dette går ut over hjelp og individuelle behov, er stor. En god løsning og tilvekst er å ansette erfaringskonsulenter, men i stedet er det lite utvikling i Trondheim, sammenlignet med resten av landet på dette området.  

PÅ NAPHA’S nettside står dette om metoden «alle» har på tunga:
«Recovery er en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som en lidelse forårsaker.
Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv”
NAPHA = Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse.  Napha jobber for at mennesker med psykiske og sosialt relaterte lidelser og problemer over hele landet skal få hjelp og behandling fra kunnskapsbaserte og samhandlende tjenester der de bor. 

Napha har eksistert i Tronheim i 10 år, jeg har selv hospitert hos dem. Bestilling min er klar, de MÅ sette inn krafttaket mot de som har skoene på, særlig her iTrondheim. Det vil kreve en kort brobygging, fordi alt ligger i nær avstand. Brua må bygges. NÅ.

Brukermiljøene i Trondheim og i landet forøvrig ønsker seg  Napha nærmere grasrota.

Nasjonal faglig retningslinje har tre gode punker som styrker kronikken, MÅLET til helsedirektoretet er klar:

  • hindre uønsket variasjon og sikre god kvalitet i tjenesten
  • sikre riktige prioriteringer i tjenesten
  • løse samhandlingsutfordringer og sikre helhetlige pasientforløp

«DYRT Å VÆRE NAVER, NORGE HAR DE DYRESTE MATVAREPRISENE I VERDEN. «

Egenandeler og medisiner har blitt dyrere, samtidig som trygd og AAP har krympet for denne gruppen, mens har levekostnader har økt mer i 2019.  Dette er bekymringsfult, det skaper press der det tåles minst.   

I Bergen har de etablert både skole og mange arbeidsplasser for folk med erfaringskompetanse. De som har reist seg, og fungerer bra, hjelper likesinnede tilbake på beina igjen. Dette gir gode samfunns «effekt», både for de som mottar hjelp, også for de som gir hjelp. Det er høy uføregrad og lange sykeperioden blant psykisk syke. Derfor snakker vi om en stor gevinst på begge sider av bordet, og noe helsevesenet kan høste stort på. Trondheim har drevet slike prosjekter på feltet siden 2009, og per nå, finnes kun en fast ansatt ved Lade behandlingssenter som erfaringskonsulent. Det er veldig uheldig.

2 mai 2019 åpnet «Recoveryskole» i Bergen, hvor de har fokus på kosthold og fysisk aktvitet. Mantraet er likeverd mellom fagfolk og brukere. Mange gode prosjekter omkring i landet, og Bergens-modellen er vi bestemt på at skal implementeres her.
Problemet ligger i rota, hvor avstanden mellom fag og brukermiljøene er for stor. Sykehus ledelsen må bli enig med seg selv om at implementering av «erfaringskonsulentrollen» er sosialøkonomisk, og sette prosjektet i fast struktur. Mange har jobbet lenge i løse kontrakter i Trondheim, men jeg er sikker på at de er startet opp igjen, hvis jobben kommer i fast form. Slik saken står nå, er det dobbel stang ut. Det blir nesten som om vi skulle utvikle fotball uten å ha stadion en spille på, det ville vel Trondheim aldri godtatt?

Ofte er det erfaringskonsulenten den som får innpass, og bryter is, blant de traumatiserte pasientene. Å vite at de du møter har opplevd lignende mørke ting, er en døråpner. Den tilliten må brukes riktig. Derfor jeg bruker jeg hundrevis av timer på denne saken, fordi jeg VET at dette er et *Serum* og for mange….den siste nøkkelen på knippe til forandring og håp.

Vi har et Samfunn som skaper mye press og pes hos unge, de sosiale appene gir rom for mobbing og usikkerhet, og «smartphones» kan oversettes til «badphones».

Mennesker er ikke snille mot hverandre, det VET JEG.
I 2018 opplevde jeg et stygt ANGREP i ei stor facebok gruppe med mange tusen medlemmer.
Mange kom meg i forsvar,heldigvis, og det var stygt når det stod på. Det skjedde fordi jeg hadde lagt ut en blogg/nettsak som siterte helsevettreglene som Rådet for psykisk helse hadde på sine nettsider. Det var positivt ment, men det fyrte helt av. Jeg ringte til rådet, forklarte hva som hadde hent, og sammen laget vi en beklagelse ovenfor endel uheldige ordvalg i helserådene. Det var ting som kunne feiltolkes, og noen som generelt var etter meg, grep denne muligheten.
Samtidig jeg lot ordkrigen være ubesvart til den stilnet.
Jeg trakk meg ut av dette erfaringsnettverket, og følte meg helt «ordspidda». Havnet nede i kjelleren en stund, men det meste går jo over, også dette.
En enorm lærepenge, for dette er veteraner på nettet, ikke helt nybegynnere. I årene jeg har deltatt på arenaen til psykisk helse, har jeg ikke bare møtt gode mennesker, dessverre. Men det går ann å Zoome ut situasjoner. Det er blitt min strategi, hvis jeg treffer på nett troll eller folk som ønsker å stikke kjepper i mine hjul. Sommeren 2019 stiller helseforumet med pamflett/valgkamprogramm og dette blir nok mitt siste prosjekt for denne pioner- rollen. Politikken skal få dette i land nå.

I RØDT har et helsefaglig forum jobbet med mange emner, i et faglig utvalg bestående av sosionom, sykepleier, fysioterapeut, lege, psykiater og erfaringskonsulent, og flere pårørende.
Det har vært jevnlige treff og to møter med (Heidi Hjelmeland) professor i selvmordsforebygging. I februar hadde vi en fagkveld på Litteraturhuset med Pr. Steinar Westin (februar). Der var temaet; «Tilbake til sosialhjelpstaten». Det var utsolgt lenge, og det ble en kjempegod debatt kveld.
Valgkampprogrammer er ferdig til på stands i august/september.
Vi ser frem til spennende møter med folk, der vi får presentere og diskutere dette med grasrota, om hvorfor Trondheim satse hardere på dette. Rødt har prioritet verktøyet erfaringskompetanse i psykiatrien i kommunevalget.
Erfaringskonsulentrollen er valgkampsak, og byens velferd skal løftes. Bli med å løft psykiatrien sammen med oss.

Trondheim bør ha som visjon å bli et «kraftfelt» i psykiatrien, på bakgrunn av ressursene og institusjoner som allerede finnes.

Det går for sakte når det gjelder brukermedvirkning og implementering av erfaringskonsulent rollen.  Den kan fylle inn mye hjelp for mange. Nå har min stafettpinne blitt kommet til veiens ende, og jeg håper at kommunevalget åpner veien for erfaringskonsulenter og erfaringsbasert omsorg i helsevesenet.

Når vi kommer på stands i byen etter sommerferien, har vi med oss gode argumenter og eksempler på hvor samfunnsnyttig verktøy dette er. Besøk oss på stand i august, vi blir å finne omkring i byen, hvor vi opptatt av psykisk helse og bedre velferd for alle. (Info på facebook.)

Recovery må starte i rota av treet, være gjødning som skaper vekst, sånn at greiner vokser og brer seg utover. Vi har et presset helsevesen, og Trondheim trenger recovery. NÅ.


Del gjerne:

Toleranse

Hva er egentlig toleranse? Begrepet er sentralt i diskusjoner om det flerkulturelle samfunnet, og i høy bruk i skolen. 

Geir Afdal forsker på begrepet, hans funn sier at toleranse har ulike betydninger. Det er særlig tre måter å forstå begrepet.

For det første kan toleranse bety å tåle.

– Det vil si å la personer, saker og spørsmål være i fred. Toleranse har her et dobbelt vilkår. For det første kan man bare tolerere det man er uenig i eller det som er moralsk feil. For det andre kan det finnes andre, viktigere grunner, som gjør at man ikke handler slik man mener er rett, sier Afdal.

I den andre forståelsen av begrepet betyr toleranse rett og slett fordomsfrihet

– Den tolerante person har frigjort seg fra irrasjonale, tradisjonelle bindinger og møter andre så fordomsfritt som mulig.

En tredje betydning av toleranse er åpenhet.

– En åpen person er nysgjerrig på de og det som er annerledes og ser ikke på det som en moralsk feil eller uttrykk for fordommer, heller en mulighet til å lære og utvikle seg, forklarer Afdal, professor i religionspedagogikk ved Det teologiske Menighetsfakultet. 

Makt til å bestemme 

Det er gode grunner til å være på vakt når folk vil definere toleranse. Toleranse er et hedersord, det er bedre å tolerere enn å bli tolerert. Det er mye bedre å være tolerant enn intolerant. 

Dermed blir det avgjørende å bestemme hva toleranse er, slik at man selv og ens frender kommer i kategorien de tolerante. Dette gjelder definisjonsmakt, og makt til å bestemme hvem som er normal og tolerant – hvem som er unormal og gjenstand for toleranse, mener forskeren.

Hvordan kan man lære seg toleranse?
– Det finnes selvfølgelig ikke noen oppskrift på dette. Det avhenger blant annet av hva man mener med toleranse. Toleranse er ikke noen frittflyvende verdi som kan tilegne seg som man spiser en ost eller en brødskive. 

Vi håper og tror at de fleste av oss er mer eller mindre tolerante, og at vi har innenfor toleransen.

Å videreutvikle oss som tolerante personer kan skje ved at vi utfordres på våre grenseposter, og at det pedagogiske klimaet oppleves som et mangfold av muligheter.

Å lære barn toleranse

Hva kjennetegner et godt læringsmiljø med tanke på læring av toleranse?

– Heller ikke her finnes noen oppskrift. Toleranse er ikke en destilert, frittflyvende verdi som kan overføres til barn og andre bare man får kontroll på hva toleranse er og hva som er gunstige kommunkasjonsvilkår. 

– Toleranse finnes ikke, annet som et perspektiv på menneskelige relasjoner og praksiser. Toleranse innebærer forskjell og en konstruktiv måte å forholde seg til forskjell på. Læring og (ut)danning bør dreie seg om å se mulighetene i forskjeller.

Noen av utfordringenene for dagens lærere?

I dagens skole vet lærerne best, perspektivet er utfordringen lærere, elever og foreldre står overfor, utdanningsregimet dreier seg om ensretting og ikke forskjell. Alle konkurrerer i samme gren, om å være flinkest til å regne, skrive og lese. 

-Forskjellene som betyr noe får karakter, som ofte produserer en vinner og mange tapere. De andre forskjellene er til for å overvinnes slik at de ikke betyr konkurranse-ulemper. En slik skole har dårlige vilkår for å utvikle toleranse som skissert ovenfor. Heldigvis har norsk skole mange dyktige og tolerante lærere som skaper en skolehverdag som betyr noe for elevene.

Del gjerne:

ekmagasinet mai

TREKK ERFARINGSKONUSULENTEN INN

Erfaringskonsulenter kan spille en viktig rolle for å fremme samhandlingskultur og forbedre brukermedvirkning i psykisk helsetjeneste. Ta oss gjerne med på råd i arbeidet med å styrke brukernes nettverk eller for riktig bruk av individuell plan.

Tidligere publisert (2013) på Napha’s nettside = Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid.

Helsedirektoratet, systemet, brukere og de som utformer lovverket til helsesystemet, har lenge vist tydelighet ovenfor pasientgrupper som bør tilbys verktøy for å administrere egen helsesituasjon: Ved behov for flere hjelpeinstanser, sier loven at det skal opprettes en individuell plan.

Kartlegging i samarbeid med brukerne

Siden 2001 har Helsedirektoratet forsøkt å pålegge de ulike tjenester å samhandle om pasienten, og gi ham eller henne god oversikt over sine muligheter. Videre skal kartlegging gjøres i samarbeid med brukerne, for å finne ut hvilke av tjenestene som er hensiktsmessige for vedkommende.

Innenfor en rekke somatiske tjenesteområder fungerer denne koordineringen svært bra, utfra de kilder jeg har snakket med. Innenfor psykisk helsetjeneste derimot, er det fortsatt lite samhandlingskultur mellom de ulike instansene.

Har gitt meg innsikt

Hvorfor er det slik? Kan mangel på åpenhet være en del av forklaringen? Som erfaringskonsulent føler jeg at mitt ståsted mellom behandler, system og bruker, gir en unik posisjon til å hjelpe litt akkurat her, hvis jeg kan bruke en slik formulering.

Som erfaringskonsulent er jeg ofte medfølger på besøk til ulike kontor og etater, og får dermed bredt innblikk i brukerens liv. På grunn av tilliten jeg blir vist, og dette innblikket jeg får, mener jeg at jeg kan si noe om hva som mangler. 

Jeg har sett at det bør være mer samhandling mellom tjenestene og mer involvering av brukerne, gjerne gjennom IP-verktøy.Pasient- og pårørendes rettigheterbør dessuten ivaretas bedre. Alt for mange gode hjelpere blir for lite involvert. Jeg mener vi vil få en forbedret psykiatrisk tjeneste, om det jobbes mer på akkurat disse områdene. 

Pårørende som ressurs

Jeg er sikker på at dette er en riktig påstand: Å ruste opp brukernes eget nettverk, samt involvere hjelpere i nettverksarbeid med bruker og hans eller hennes pårørende, vil styrke muligheten til lengre og bedre livskvalitet for brukerne. Kan vi da la slike ressurser stå ubenyttet?

Taushetsplikt til hinder 

Vi har taushetserklæringen, som beskytter, men som på samme tid også kan være til hinder for samhandling. Mange hjelpere i systemet opplever taushetsplikten som en hindring, og det var vel aldri slik den var planlagt å skulle virke? Jeg har snakket med mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten hindrer hjelp. Både behandlere og brukere har opplevd dette.

Sammen må vi finne en løsning slik at pårørende og nettverket får innpass og blir involvert. Uten dette, vil hjelpeapparatet ligne et saktegående og tog, som brukerne sliter med å komme seg både på og av.

Styrket selvstendighet og ansvar

Vi må bekjempe holdningene om at pasienten er hjelpeløs og utilregnelig til livs. Til tider har mange lavt funksjonsnivå, men vi skal da la brukeren få sin selvstendighet tilbake så fort han klarer det? Vi undervurderer, og er snarere til å nedvurdere psykisk psykes potensial enn om det hadde vært snakk om personer med
somatiske lidelser. Dette må vi slutte med. 

Ved å gi brukerne en opplevelse av å være inkludert og selv ha ansvar for egen helse og fremtid, kan vi skape mer selvstendighet. Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Å bidra til selvstendighet er kostnadseffektivt helsefremmende arbeid som vi alle bør ta del i.

En ny samarbeidspartner! 

Dette krever omstillingsevne og innsats, men med brukermedvirkning og erfarings-kompetanse med på laget, får dere en ny samarbeidspartner som kan gjøre feltarbeid og brobygging mellom bruker og system enklere.

Vi er blitt invitert med for å være en annerledes støtte, nå er tiden kommet for å si noe om hva vi sammen kan endre. 

Nettverket med i Individuell plan

Pasient og pårørende-rettigheter sier tydelig at behandlerapparatet skal finne nærmeste pårørende eller øvrig nettverk når en bruker ikke er i stand til å ivareta seg selv. Brukerne i psykiatrien sliter mer med relasjonsbygging enn andre pasientgrupper, og derfor bør dette prioriteres i behandlingstilbudet. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes til det, et godt verktøy som individuell plan kan være rammen. 

Ved store nasjonale undersøkelser svarer mange psykiatriske pasienter at de ikke får god nok informasjon om sin behandling, og at det er vanskelig å bli mer selvstendig.

Mine erfaringer i ambulant tjeneste er at vi trenger mer sømløse, tilrettelagte tjenester som er koordinert for hver enkelt bruker. Vi som er brukermedvirkere kan bygge bro mellom system og brukere, ved å informere om fordelene ved individuell plan, eller nettverksmøter. 

Jeg vil si: Etter over to års deltagelse i ambulant team, blir mitt hovedprosjekt i tiden fremover å øke forståelsen av hvor viktig det er å bygge et nettverk rundt den enkelte bruker.  NAPHA’s Gaute Strand holdt et inspirerende foredrag på Frøya (i et Nettverk for psykisk helsearbeid) om nettopp nettverksmøter, og den gode effekten disse møtene gir for brukeren. 

Bruk retningslinjene! 

Når Helsedirektoratet, som myndighetsorganet og statlige fagdirektorat har som en av sine viktige visjoner å fremme en primærhelsesektor som samhandler godt, er det på tide å etterleve direktoratets retningslinjer.

Når vi vet at psykisk syke ofte har dårligere relasjonsevner, og nettverket kan være utslitt, fraværende og i noen tilfeller fullstendig ubrukelig, må psykisk syke få hjelp til selvstendighet og gjenoppbygging av nettverk og pårørende. Individuell plan kan være svaret. Hvis brukeren forstår verdien og mulighetene som ligger i verktøyet.

Brukers verktøy

Det forutsetter at behandlersiden har forstått at IP-verktøyet hovedsakelig er til for brukeren til  planlegging av fremtidige mål og bedre opplevelser med helsetjenester. Systemet skal bruke verktøyet til samarbeid for å gi bruker optimal helseoppfølging. 

Ta kontakt 

Vi erfaringskonsulenter i Trondheim tilbyr vår assistanse til dette arbeidet. Vi vet hva dette kan bety for «arkitekturen» i fremtidas psykiatri. La oss også gi det lokal forankring og eierskap, slik at vår landsdel har som visjon å bli best på samhandling for brukernes beste! 

Del gjerne:

Jeg har Nære venner på secondlife…

Er jeg så usosial som du tror?

-Hva skal du gjøre i helgen da, være bare hjemme eller?
Et helt vanlig spørsmål. Joda, jeg skal være hjemme. På sett og vis. Jeg skal ut i den virtuelle verdenen å se hva som befinner seg der og skape ny magi både for meg selv og andre. Fra loftet mitt midt i Trondheim sentrum skal jeg møte mennesker fra hele verden mens noen andre velger å benke seg ned foran TV’n med et glass rødvin og slappe av. Jeg foretrekker det ene, noen det andre. Jeg er ikke så Glad i Idol. Er jeg mindre usosial enn deg som velger å dra ut på byen? Trokke det!


Akkurat nå når du leser dette, sitter millioner av mennesker å gamer rundt om i verden. Bare på Second Life er det omlag 75 000 – 80 000 mennesker til en hver tid som er pålogget. Pr. i dag er det omlag 800 000-900 000 aktive spillere, eller innbyggere som vi kaller det, på Second Life. Hver dag jeg logger inn kan jeg se hvor mange spillere som er online. Etter snart sju år ser jeg mønsteret klart og tydelig; i helgene er det ca 75-80 000 påloggede til en hver tid. I ukedagene er det noe mindre. 60 000. På høytidsdager som julaften er det ikke mer enn 45 000 stykker pålogget. Det vil si at det er 45 000 mennesker som finner mere glede av å møtes i den virtuelle verden enn å sitte hjemme alene og være trist fordi man ikke har noen å feire julaften med. Det betyr 45 000 mennesker som er glade på julaften, som kunne ha vært i dyp krise på verdens største familiefeiring. Enslige, fraskilte, enker, enkemenn, ungdommer uten tilhørighet eller som lever under kår vi i Norge ikke kan forstå.

Philip Rosedale grunnla Second Life i 1997 og dannet selskapet Linden Lab som er oppkalt etter en gate i et nabolag i San Fransisco. Second Life ble sluppet på markedet i 2003. Second Life har egen valuta: Linden dollars. Den kan veksles inn i Norske kroner. Det er mange som takker Rosedale for Second Life og hva det har gjort for dem. 

  • Først vil jeg forklare noen termer som du er nødt til å kunne for å forstå hva det snakkes om:
  • SL = Second Life
  • RL = Real Life
  • Sim = Simulator, et helt stykke land som kan deles inn i flere tomter/parseller. En sim kan romme opp til 100 personer på en gang. Dette er tometer til salgs eller leie.

Second Life har tre forskjellige kategorier simulatorer:
G (General) = barnevennlige. 

M (Moderat) = Her kan du “gjøre voksentinger” innendørs men ikke utendørs og avataren må være påkledt og ikke vise “nipples”. Samme regler som Facebook egentlig. Du kan gjøre hva du vil privat men du dekker til private deler i full offentlighet.

A (Adult) = ren og skjær sex-vennlig. Her finner du alle slags fetisher. BDSM og alle de andre kategoriene man kanskje ikke snakker så høyt om. Presiserer at det ikke er lov med barn her. Ikke avatarer som ligner på barn eller oppfører seg som barn. Du må være verifisert som 18 år for å få innpass her. Det gjør du med å registrere VISA-kortet ditt. Roleplay med barn er strengt forbudt og du må regne med straffeforfølgelse i RL dersom du bryter disse retningslinjene som er forankret i både det lovverket som gjelder der du bor, samt amerikanske lover. 

De strenge lovene generelt i Second life har ført til et samfunn med mennesker som fort lærer å te seg vel. Noen må selvfølgelig teste grensene men de slutter av seg selv eller vokser det av seg. Lov om opphavsrett står sterkt og det fins flere eksempler på at folk har blitt saksøkt i RL for at de har stjålet annen manns verk. Store rettssaker der folk har mistet både hus og hjem fordi at de har drevet monkey business.

Og før vi fortsetter ber jeg deg pent om å legge alle fordommer på hylla for en stund. Det gjelder også ting du ikke klarer å se for deg.
Se for deg at du kan gå inn i en animert dataverden. Det kan sammenlignes med at du går inn i en avansert verden som ligner på den vi bor i bare at alt er tegnefilm-aktig.

Født på ny
På kvelden 16. mai for snart 8 år siden går en dokumentar om Second Life på NRK1. Jeg føler meg ensom og er mottakelig for hva som helst. Den tar for seg temaer som relasjoner mellom arbeidskollegaer som bor på hver sin side av kloden. De holder møter i Second Life i stedet for å bruke tid og penger på å fly fra land til land og samtidig spare miljøet mor flyutslipp. Der utvikles nye idéer for fremtiden i den virkelige verden. På en virtuell plattform. Kontorlokaler i interaktive møbler med animasjoner for din avatar. Der sitter en i Chicago, en annen sitter i London, en i Belgia og en annen i Italia. Ved samme bord. Prater i fellesskap eller i en conference call som det heter. Som å snakke i telefonen fire stykker samtidig mens avatarene viser lysbilder og virkelige regnskap på en virtuell dataskjerm. Det diskuteres heftig. Det står kaffe, te, frukt, sjokolade og Champagne på bordet. Det er bare å forsyne seg! Om du ikke blir RL-mett så får du følelsen av å være i et fellesskap. Det å dele et virtuelt måltid mat vekker de samme følelsene som om du skulle gjøre det in RL. Den psykologiske effekten av å se avataren din bli holdt rundt av en annen avatar er slående. Virtuell reality er her og den er ikke bare kommet for å bli. Den utvikles til det bedre av brukerne. 

Bygninger, gater og parker, strender og fantasy landskap. Alt du kan drømme om å skape, kan du skape her. Eller finne en drømmeverden som allerede er skapt av noen. Gå i den. Se hvor liten du er i en stor skog. Gå under store tunge trær som er dekket av rosa blomster. Høre en sildrende bekk. Høre fuglene synge. Svømme i turkis sjø. Drømmeverden for designere og drømmeverden for brukerne. Kjærlighet. Mennesker som møtes, forelsker seg i sjelen til hverandre uavhengig av alder, utseende, tid og sted. Dramatikk og utroskap. “It’s just a game!” -No, it’s NOT! Det er et virkelig menneske bak hver eneste avatar. Et menneske med de samme følelsene enten man har logget inn eller ut. Jeg blir nysgjerrig! Jeg får lyst til å være med å leke! Like over midnatt til 17. Mai er jeg inne. Jeg blir født på ny. En ny æra i livet starter!

Jeg lander på en strand. Hapuna Beach. Det er mange mennesker der. De snakker. Engelsk. Jeg klarer ikke å skille hvem som er fra USA, Australia eller England. Jeg blir forvirret. Det er så mange rare aksenter og hjernen har plutselig fryktelig mye å tenke på. Der vokser jeg opp. Blir tatt hånd om av Wolf fra Kentucky. En 55 år gammel bestefar som bor alene med hunden sin i et lite hus i en stille gate i real life. Sweetface fra Australia som er en enslig mor med to tenåringsgutter og en pleietrengende far in real life. Jeg lærer å kle av og på avataren. Skifte fasong. Kjøpe nytt hår. Dette utvikler seg rask. Mine gamle kunnskaper som grafisk designer vedlikeholdes og utvikles i rekordfart med god hjelp fra ungdommer som studerer 3D-design og datateknologi på høyskole. De er her for å gjøre lekser. Teste ideene sine. I et sosialt felleskap med voksne folk i alle aldre.

Kreativitet og sosialisering

Når jeg forteller om mitt andre liv, Second Life, tror folk at jeg sitter med noe som ligner Farmville på Facebook. Når mamma ringer og spør om hva jeg driver med og jeg sier at jeg bygger hus, så tror hun jeg plasserer et ferdig hus på Farmville som jeg kjøper med Farmvillepenger jeg har fått for å så korn og melke kyr. Eller at jeg løper etter Pokemons. Jeg prøver ofte å forklare men føler at jeg møter døve ører. Jeg bygger slike ting de selger i Farmville. Bare mye mer avansert. De har bestemt seg for hva det er og ferdig med det. Jeg kan si hva jeg vil, men usosialt og skadelig, DET er det! 

Second Life er langt mer enn akkurat det. Og alt annet. Her må du skape noe for å trives. Enten det er god stemning eller gode relasjoner. Eller det er bygninger og møbler, klær, smykker, makeup, kropper og kroppsdeler, biler og båter osv. Har du alltid drømt om å synge på en scene men er for sjenert? Det kryr av live-sangere på SL. Det er mange som opptrer med avataren sin men synger live i puber og på nattklubber. En norsk operasanger er en av dem. Jeg skal ikke si navnet fordi han ønsker å være anonym. 

Du leier en streamintjeneste som du kobler opp til din datamaskin. Så kan du spille av backingmusikk og synge samtidig. Eller du kan drive din egen radiostasjon. Være DJ. Spille live med bandet ditt. Eller bare rett og slett nyet tilværelsen som tilskuer og bruker av all magien som skapes. Det er en kreativ virtuell sosialiseringsplattform som settes pris på av de som ikke vet å bygge en eneste kloss. Alle er like viktige her. Dette bygges- og utvikles av de som bor her. Et sted der vi er for å slippe unna RL som setter begrensninger for oss på forskjellig vis. Et sted å leke. Et sted å bruke hjernen. Et sted å føle. Et sted å koble av eller jobbe for fullt. Valget er ene og alene ditt eget. Akkurat som real life. En virtuell parallellverden. Der det er sosiale fellesskap der fysiske eller psykiske handicap, landegrenser, språk og religion ikke har noen betydning.

Hvorfor velger godt voksne mennesker Second Life?

Jeg kjenner krigsveteraner fra USA som har deltatt i Afghanistan. En gang unge håpefulle menn. Småbarnsfedre som har fått sprengt av seg bena og/eller har store psykiske utfordringer med å møte verden utenfor husets fire vegger på grunn av posttraumatisk stress. De kommer til Second Life for å se seg selv gå, løpe, svømme, elske og være den de føler at de er. Her møter du 3D-animerte mennesker fra hele verden med forskjellige historier. I Sør-Amerika for eksempel, er det farlig å bevege seg utendørs mange steder på grunn av den voldelige kriminaliteten. Over hele verden fins det mennesker som ikke kommer seg ut på grunn av høy kriminalitet eller enda verre: krig. Det samme gjelder også steder i USA der unge mennesker med feil farge på huden opplever skyteepisoder på tur til butikken. En venn er mest redd for politiet. I Florida, USA. Han er ingen kriminell men han er farget. Det er nok til å bli skutt eller arrestert for mistanke om at han kan være kriminell. Han foretrekker å sitte inne å dykke inn i et virtuelt parallellt univers og bygge møbler når livet der ute føles for farlig. Han livnærer både seg selv om familien som teller enslig mor og tre brødre. I tillegg reiser han jorden rundt i real life på penger han har tjent i Second Life om sommeren for å oppleve verden der ute. Han var i Norge for et par år siden og likte seg godt i Oslo.

Suki (Irland):
“I ended up  here by seeing a tv program about Second Life. From the day I arrived, each  day  after that, it was on my mind: I wonder if you can do this, wonder if you can do  that! I’m still  here because of the people I have met and endlessness possibilities. Being creative. Exploring and also  making good friends

also its an escape. When life ties you down, why not enter a world with  no  restrictions. Like a  bird with  her wings cut. It’s where we can fly with or without wings.”

Suki sier også at mannen hennes er hjemom for å spise eller sove mens hun er “stuck with the kids at nights” og dette er hennes måte å sosialisere seg på.

Zeuskar (40) fra Tyrkia så et innslag på National Geographic om Second Life og er i dag DJ og spiller på diverse events og nattklubber i Second Life og tjener nok til at han kan gå på skole og lære Engelsk i Second Life. -Jeg blir en bedre versjon av meg selv av å være her, sier han.

Mike (49) fra et sted i USA sier at hans kjærlighet til arkitektur førte han til Second Life etter som at han hadde hørt at man kunne bygge hva man ville her inne. Nå er han en stor leverandør av tømmerhus og tjener ekstra til livets opphold med det. Han hadde ikke regnet med å få så gode og nære venner med på kjøpet. 

Du finner enslige småbarnsforeldre som ikke kan forlate huset når barna sover. Folk som har 250 TV-kanaler og ingenting å se på som gir dem glede. De logger inn på Second Life. Fordi de trenger noen å snakke med. Noe å bryne hodet på. Noen er “arbeidsledige” men har skapt sin egen business i Second Life der de har gjort Second Life til sitt virkelige levebrød. Man skal ikke tenke så veldig dypt før man forstår hvorfor noen velger å sosialisere seg med tilgjengelig teknologi. Gi meg èn god grunn til å la det være hvis alternativet er å se TV eller å glo i veggen? 

“Du kan ikke sitte oppe hele natten å spille spill”

Mors ord i telefonen hver eneste dag når hun spør hva jeg skal i dag. Jeg skal selvfølgelig inn på Second Life å jobbe. Jeg har for tiden ikke jobb i RL så hvorfor “gå en tur i byen og gjøre ikke noe” når jeg like godt kan møte mennesker der jeg er. Uten å fryse skiten av meg midtvinters?

Det kan ikke bli sagt ofte nok at Second Life ikke er et dataspill. Man skal ikke gjøre noe for å vinne noe som hest. Da kan det ikke kalles et spill. Det er rett og slett et sosialiseringsverktøy der du lærer hele verden å kjenne. Du lærer språk, geografi, historie og politikk med å bli kjent med mennesker fra over alt og rundt om kring. Det er også barn her men de er i mindretall. Det er først og fremst blitt en voksen verden. Den yngste jeg kjenner var 17 år da vi ble kjent. Den eldste er over 70. Vi er 17-75 år da. Sånn omlag. Ungdommer som kanskje mangler voksenpersoner i livet. Ikke alle har mor og far og et trygt hjem. Kun et rom å være på hjemme hos en onkel eller en tante i påvente av at man skal bli 18 år og voksen så de blir kvitt deg. Enkemenn, fraskilte eller rett og slett enslige mennesker som ikke lenger ser noen grunn til at det skal være ensbetydende med å være ensom. Unge og eldre mennesker har MYE å tilføre hverandre. Ny og gammel kunnskap skaper en utviklende atmosfære enten det gjelder psykologi eller livet rent generelt. Angst og sorg er vanskelige tema, men her er ingen tema er for vanskelig å snakke om. Her er ingen ting for vanskelig å snakke om og du blir tatt seriøst dersom du har det vanskelig. Fordi folk bryr seg. Det gir håp. Det gir ekte lykke.

Når noen faller i fra

Jeg har møtt noen fantastiske mennesker her og noen er dessverre ikke blant oss lenger. Når venner faller i fra, holder vi minnestund med musikk som vedkommende likte og snakker om alle de morsomme tingene vi har gjort sammen. Noen “familier” har også eget virtuelt gravsted med navnet på vedkommende på en gravsten med teksten “dypt savnet” eller “R.I.P” Vi sender kondolanser til familien og forteller hva vedkommende har betydd for oss. Noen reiser til et fremmed land for å delta i begravelsen til et menneske de aldri har møtt ansikt til ansikt. 

Feiringer

Vi har fødselsdager også. To stykker i året. En for real life og en for bursdagen vår da vi ble født i Second Life. På 45-årsdagen min satt vi foran hver vår computer å drakk oss fulle. Suki i Irland, NJ i Belgia, Wolf i Kentucky, Caggles i Irland, Sugga i Finnland. Det ble et realt party der Suki var DJ og spilte musikk etter våre egne ønsker. Jeg hadde også et show der jeg sto på scenen med og spilte hele repertoaret til Symphosia, et musikkprosjekt jeg har jobbet med i RL. Vi hadde alle en superfin kveld med påfølgende hangover dagen etter. Mens min mor bekymret seg for at jeg “satt på data” på bursdagen min. Jeg burde ut å sosialisere meg litt.

Vi feirer alle høytider i hele verden hele tiden. Vi har alltids noe å feire. Dette betyr at folk handler valentine-kort, gaver, hjerter og ringer og er ute på date, spiser middag og danser. Noen får kanskje også drømmehuset i gave. Eller en rød Ferrari. Eller hva med å besøke et område med marokkanske bygninger og miljø for å feire Eid sammen med venner? Eller er du mere inne på å feire fullmånen med tørste vampyrer, magiske spåkoner eller sultne varulver?

Jul, nyttår, påske, sommer og vinter. Alt er noe å feire. Og siden halve kloden har vinter mens den andre delen har sommer, er det alltid behov for en vinter-sim og en sommer-sim. Altså; jeg kan gå på stranden i bikini på julaften og møte andre som er dritlei av vinteren.

Venn for livet

Min jevnaldrende Suki fra Irland er en “decorater”. Det vil si at hun leies inn til å dekorere nye steder. Hun bygger ikke for å selge slik som jeg. I all hovedsak bygger hun nye plasser for folk som skal drive steder som pub, nattklubb, fantasy land, sci-fi relatert. You name it! Det du vil ha, det skaffer Suki! Og du får ikke servert noe lettvint skvip. Det jobbes kontinuerlig i ukevis. Med hjelp fra “scripters”. (De som lager script/datakoder som får kjøretøy til lufta, vanns og lands til å bevege seg. De får dører til å åpne seg når de skal osv.) Lyd-designere. Animatører. Hun bruker 3D-designere som meg selv, som lager ting hun bruker. Det er litt stas når Linden Lab besøker Suki’s Pub på fredager før å høre live musikk av Irske musikere som står i en kald kjeller på landsbygda i Irland i RL å spiller live direkte overført til oss via en streaming-tjeneste.

Da jeg møtte Suki ble Engelsken min flytende på kort tid. En gammel trøndersk skoleengelsk fra Blussuvoll Ungdomsskole i 1986 var noget rusten og trasig. Vi hang sammen hver eneste dag i 4.5 år. Delte bekymringer fra real life. Snakket om barna våre og familie generelt. Reiste rundt på simmer for å lage gøy og underholde folk med humor og rett og slett få folk til å le. Jeg og Suki ble uadskillelige venner som holdt sammen i tykt og tynt. Det var av henne jeg fikk den irske klangen. Ganske fancy egentlig. Fra stotrende trønder-engelsk til Irsk på 1-2-3! Vi er venner den dag i dag. Og et av mine største ønsker er en dag å kunne besøk Suki i Irland og møte barna jeg så ofte hører krangle i bakgrunnen. Og mannen som kommer litt god og brisen hjem fra puben på lørdagskveldene. Og ikke minst kattene og chiwawaene hennes.

Jeg skal også nevne at jeg reiste til Texas (RL) i fem uker for å være sammen med en mann jeg møtte i Second Life. Jeg hadde en fantastisk tur som jeg aldri ville ha opplevd om det ikke var for Second Life. Julia fra USA flyttet sammen med Kazza i London og i dag er de gift og har to små barn. Takket være at de møttes i Second Life. Sticky og James møttes i Second Life og er i dag gift og fikk sitt første barn, en liten pike, i 2018. Sticky var en rotløs 18-åring da vi møttes noen år tilbake. Nå er vi venner på Facebook og jeg får følge den lille familien og se gleden med små mennesker som vokser opp. Jeg vet at jeg som voksenperson var viktig for henne i perioden hun startet voksenlivet helt alene i Bristol i England. Med en voldelig far som satt inne for drap og en mor som var narkoman, var ikke livet enkelt for henne da vi møttes. I dag er hun utdannet psykolog og James er dataingeniør. Jeg får stadig meldinger på Facebook: “I love you, mom <3”. Og jeg svarer som vanlig: “ Love you back! <3”. Når noen kaller deg “mom” eller “dad” i Second Life så vet du meget godt at du er en viktig person for vedkommende. Ikke bare på den virtuelle plattformen. For den legger du ikke av deg selv om du går ut i real life. Hun var fortsatt 18 år og alene i verden da jeg logget av. Det er klart det preger en. Det betyr også mye å føle at man er viktig for noen. Uansett alder, kjønn, sted, språk eller utseende.

Home & Garden Expo
Hvert år legger hundrevis av mennesker ned ufattelig mye arbeid for å samle inn penger til kreftforskning. Home & Garden Expo er en av de største messene i Second Life hvert år. De har mellom 70-100 utstillere hvert år som donerer ting de har bygget til inntekt for Relay for Life American Cancer Society. Penger som går til kreftforskningen i real life, altså. Kærri fra USA er en av de som får dette eventet til å gå så bra hvert år. Hun bruker ca. 6 måneder bare på planleggingen av selve oppbyggingen av 10 simulatorer. Den siste uken før åpning er crazy! Da skal planene settes ut i live og 70 utstillere setter opp sine butikker etter at 10 simulatorer er ferdig dekorert og klart til innflytting. Det er et evig kaos og et fryktelig stress for arrangøren. På slike eventer møter du de hotteste designerene på markedet. Som utstiller kan du holde kurs og foredrag samt delta på TV-intervjuer. Det er rundt 50 bloggere som dekker Home & Garden Expo og utstillere. I år skal jeg holde foredrag om lys. Som i fjor. Og året før. Fordi jeg kan mer og har mer å lære bort. Sist år jeg var med ble det samlet inn omlag 50 000 Nkr. Ikke den vanvittig store summen men det er hele eventet. Oppbyggingen av idèer som skal imponere de andre designeren og brukerne. Det å sette de villeste idèer ut i livet og attpåtil komme i mål med det. Du finner ikke kroner nok til å erstatte mestringsfølelse enten man er 50 eller 15.

Når ungdommen i huset “sitter på data” hele natten så er det fordi det er forskjellige tidssoner her på jorden. Når klokken er midnatt her i Trondheim er den bare 5 på ettermiddagen i Nord-Amerika. USA har sånn ca. 7-9 timers tidsforskjell. Australia ligger mange timer forran oss alle. Austrlia lever faktisk i fremtiden mens USA lever i fortiden om vi skal regne i norsk tid. Vær glad du har et barn som sitter å gamer i stedet for å gå ut å drikke seg full for å sloss og havne i trøbbel. Vær glad du har et barn som lærer å se menneskesjelen. Vær glad du har et barn som lærer å utvikle sin intuisjon og telepatiske evner. Vær glad du har et barn som lærer å skape relasjoner fra hjertet og ikke ut ifra hva slags jakke man går i. Det er det værste som kan skje her inne. At de utvikler seg. 

Med andre ord; gaming er mer enn en datamaskin. Nesten en million mennesker, bare på Second Life. Hvem snakket om sosialisering? Er det bedre å dra på byen og drikke seg fot-laus, vett-laus og fryse ræva av seg i taxi-kø klokka tre på natta etter å ha brukt tre tusen på drikke noe du aldri vil se igjen annet enn når den havner i do? Kan du se meg inn i øynene og kalle meg usosial etter å ha lest dette? I think not.

LillyCraft

Studio Craft Architect, Second Life

/var/folders/65/zsrw1p6n42v53fr0jnxhxv040000gn/T/com.microsoft.Word/WebArchiveCopyPasteTempFiles/2?contentId=271f9367-a068-458c-9c81-bc38b341e829&size=203150

English Villa – Foto/Design: Studio Craft

/var/folders/65/zsrw1p6n42v53fr0jnxhxv040000gn/T/com.microsoft.Word/WebArchiveCopyPasteTempFiles/3?contentId=124fa188-605d-4174-9011-58a9b2430794&size=186286

English Villa – Foto/Design: Studio Craft

/var/folders/65/zsrw1p6n42v53fr0jnxhxv040000gn/T/com.microsoft.Word/WebArchiveCopyPasteTempFiles/4?contentId=9c80782d-3036-41be-b81e-ff50e7a22baa&size=539220

Durty Feckers – Irsk pub: Foto: SukiBombuki -Her er hele vennegjengen samlet!

/var/folders/65/zsrw1p6n42v53fr0jnxhxv040000gn/T/com.microsoft.Word/WebArchiveCopyPasteTempFiles/5?contentId=532ba7ab-87b3-4cf2-b7c9-46c15ebe518c&size=439366

Kjærestetid kan det bli mye av når man møter noen man har det gøy med: Lilly & Josh. Vi var kjærester i ca et år.

/var/folders/65/zsrw1p6n42v53fr0jnxhxv040000gn/T/com.microsoft.Word/WebArchiveCopyPasteTempFiles/6?contentId=e29734b5-8d17-4c69-9d11-4fbc0102c3a3&size=610162
Del gjerne:

LAVTERSKEL SOMMERSTUA

900 meter fra Trondheim torg, bak Trøndelag teater,  i Erling Skakkes gate nr 70, ligger et hvitt, vakkert  og tilbaketrukket trehus

Treffstedet er et kommunalt dagtilbud for voksne med psykisk sykdom, med åpningstid: 0900-1500 alle hverdager.

Sommerstua har mange trivelige rom og ulike soner og aktiviteter.

De ansatte har fokus på felleskap og vekst for mennesker med psykiske helseplager.

Her kan du bli utfolde deg kreativt eller gjennom fysiske aktiviteter, turer, sosiale tilbud som matlaging og male kurs. Gruppetilbudene er veldig populære, og cageball/innendørs fotball benyttes ofte av brukerne på Sommerstua.

 

Høsten 2017 startet Sommerstua opp en selvhjelpsgruppe som ønsker å øke forståelsen til recovery begrepet som funksjon, for å fremme selvstendighet og håp. Beate Raanes leder denne gruppa, og håper at brukerne tar dette videre og skaper seg en arena for nye mål og mestring.


Beate Raanes ser for seg en selvhjelps gruppe, hvor brukerne
styrer agendaen og skaper strukturen de ønsker seg på Sommerstua.
Recovery er bestemt av helsedirektoratet som kommunale rettningslinjer:

 

Kilde: Napha:
«Det finnes en rekke definisjoner på recovery, den mest kjente er: «Recovery er en unik personlig prosess, med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål ferdigheter og roller. Det er en levemåte som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, med de begrensninger den psykiske lidelse forårsaker. Bedring involverer utvikling av ny mestring og innsikt i eget liv”

Selvbestemmelse og selvstyring er sentralt i recovery-prosessen, hver person må finne sin egen vei. En bedringsprosess som har vist seg å være myndiggjøring, tilhørighet, håp og optimisme, identitet, mening og mål. På engelsk snakker man gjerne om «beeing in recovery» istedenfor «being recovered».

Se på seg selv som en ressurs, våge seg litt utenfor komfortsonen, skape en indre motivasjon.

Mange internasjonale forskningsresultater støtter recovery begrepet, og den engelske INSPIRE modellen fokuserer på inspirerende fokusering og relasjonsarbeid. Å forsterke brukernes ressurser og muligheter for å delta i samfunnet er sentralt. Hjelperne bør gi opplæring i å identifisere ressurser hos brukerne.»

Sommerstua har mange kreative tilbud
Det skapes mye på lerret på Sommerstua.

Bruker: «når jeg er her så maler jeg hele tiden, det er min recovery»

Selvhjelps grupper er recovery

Vi ansatte på Sommerstua har jobbet her i mange år,
og mange av brukerne her, har lang tilknytting.

Vi og brukerne behøver flere tankesett fører oss til ny utvikling. Vi ansatte mener at brukerne har mye av «nøkkelen» til hvordan Sommerstua skal drives fremover.»

Fagleder: Jan Morten Flotten
Beate Raanes
Elin Jørgensen
Katja Susan Tøgersen lærling
Trond Frøseth
Hilde Ross
Mariell Høgås koordinator for treffstedene
Hilde Hustad Evjen (enhetsleder)

På Sommerstua er de godt igang med å «tolke» recoverybegrepet.

Del gjerne:

EKMAGASINET APRIL

«….å motarbeide stigmatisering og fordommer mot mennesker med psykososial funksjonshemning, bevisst og kontinuerlig».

Media må unngå dramatiske og generelle koblinger mellom vold og psykiske lidelser. 
de som blir utsatt for tvang må ha klageinstanser som fungerer. 
Frihetsberøvelse er en stor psykisk belastning, og mennesker må sikres mot unødig krenkelse. 

– Vi bør ha et samfunn som tåler m e r av mennesker som er annerledes.

Nettsiden ble etablert i 2017 med hensikt å bygge en informasjons plattform om erfaringsbasert kompetanse og erfaringskonsulentrollen, brukermedvirkning i psykisk helsefelt.

Rollen blir veldig ulikt mottatt i Norge, og på bakgrunn av det blir helse tibudet svært forskjellige i landet.  Prosjektet trenger utjevnende utvikling, og vi ønsker lik aksept for brukermedvirkning i hele landet.  En ubalansen i bruk og utvikling av efaringskompetanse vil slå mer negativt ut for brukerne i psykiatrien. 

Nettsiden er frivilligbasert. Erfaringskonsulent rollen har ulik  ansettelsesform i Norge, og Ek-magasinet ønsker å synliggjøre det. Magasinet kontakter ulike virksomheter innen helsetjenesten for å informere bredt, og –  søker skribenter som kan formidle helsefremmende stoff/artikler med erfaringsperspektiv.

Søk etter:

Foreløpig kategorier :  Erfaringskonsulenter  (2)  Nybrottsarbeid innenfor psykisk helsevern  (4) 

SPAMKOMMENTARER BLOK

Del gjerne:

TREKK ERFARINGSKONSULENTEN INN

Prosjektet erfaringskonsulentrollen (ek-rollen) må løftes til samfunnsstrukturen, der politikerne avgjør fellesskapsøkonomien. Nå må det avgjøres om Trondheim skal innføre ek-rollen, et sosialøkonomisk verktøy i kommunen?

Å se hele mennesket, er en klok fremgangsmåte når målet er å skape stabilitet i andres liv. Brukermedvirkning et erfarings- verktøy som fremmer selvstendighet hos sårbare pasientgrupper. FULLSTENDIG I TRÅD MED RECOVERY SATSINGEN, en filosofi og holdning som fremmer muligheter. Tjenester innen helsevesenet er mer eller mindre recovery-orienterte i 2019.

Få kjenner til at prosjektet har svak stilling i Trondheim.
Det lignet mer på avvikling enn utvikling i 2018, — hvordan ble det sånn? Rapport  EK=erfaringskonsulentene i Bergen

Siden 2009 har erfaringskonsulent-prosjektet fungertsom et «av og på» prosjekt i Trondheim, der tidligere pasienter har bidratt med egen helse erfaring for å hjelper andre. Hverken St.Olav eller Trondheim kommune har øremerket midler til disse prosjektene? ACT Tiller ertydelig på at de ønskerfast tilknytting av rollen. Flere av deltakerne ble kraftig utfordret og jobbet lange timer for å trygge etableringen. Erfaringskonsulentene oppfattet at deres innsats var et utviklings prosjekt innen helsevesenet. De involverte var sikre på pionerarbeidet skulle bli implimentert og anerkjent. 
I Bergen er det snart 100 ansatte erfaringskonsulenter i helsevesenet.
Høsten 2018 var ca 8 prosjektansatte i Trondheim, hvor en er fast ansatt ved Lade behandlingssted.
Ved årskifte 2019 faller ytterligere 4 erfaringskonsulenter fra ved  KBT midtnorge, hvor  dokumentering av hvordan tvang benyttes i akuttposter ved Østmarka var oppdraget.
Da er Trondheim nærmere «utryddet» for erfaringskonsulenter, hvis jeg har oppfattet dette riktig?  

KBT = Kompetansesenter for Brukererfaring og Tjenesteutvikling har som mål å fremme brukernes erfaringer i tjenester, utdanning, forskning og fagutvikling. I starten, i  2006 var KBT et prosjekt innen psykisk helse, med mål om å støtte brukermedvirkning og øke brukerstyrkingen. Senteret ble etablert av 3 brukerorganisasjoner: Mental Helse, Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk Helse og Voksne for Barn. Senteret skulle bidra til at brukererfaringer ble tatt i bruk som kunnskap i tjenesteutvikling. Utgangspunktet ved oppstart var videreføringen av metoden Bruker Spør Bruker (BSB) i regionen.

Hva er KBT’s ønske og mål med utleie av erfaringskonsulenter i helsevesenet i 2019?
Har det noen gang har vært etablerings-tanker med rollen i noen av de prosjektene som har eksistert? Det virker som rollen i Trondheim, hittil er anvendt som sjekkpunkter i rapporter hvor KBT-stiftelsen renomme og anbudssøker.
Vi som har jobbet på gulvet, ønsker vekst og implementering av rollen/erfaringskompetansen.
Foreløpig har ingen av erfaringskonsulentene utleid fra KBT kommet i en fast stilling. Verken brukerne eller ACT Tiller har fått det de ønsket.  Hvis målet var å styrke bruker/erfarings stemmen i psykisk helsevern, er stemmen skrudd ned på lavt volum ?  KBT, det eneste brukerstyrte kompetanse senteret som har forvaltet prosjektet, får alle tilskudd og har ingen konkurranse i terrenget på forbedre området. Det kan være en forklaring til de i en monopol-situasjon, ikke greier å prioritere nok
ressurser til dette spesifikt, da de også søker om midler til mange andre prosjekter som de får innvilget støtte til.

KBTmidtnorge har tatt på seg mange oppgaver innenfor feltet,
og vi som har vært innom der noen år, måper over hvor lite som blir realisert på lokalt nivå. Vi mener det ikke er god nok bruk av offentlige midler, og håper at helsedirektoratet stiller krav til mer brukermedrvirkning.

Sammenlignet med Bergen, er lite oppnådd her, også med tanke på landet som helhet.
Prosjektet er i tråd med  recovery-satsingen som kommunen vektlegger, og brukermedvirkning er lovpålagt ifølge pasientrettighetene.
Slik utviklingen er akkurat nå, må brukerne i Trondheimsregionen finne noen med en høyere stemme.
Spørsmålet blir da, når skal behandlere og system ta inn over seg hvordan dette kjennes for de med skoene på?

Helse og sosia faglig forum i Rødt ønsker å innlemme erfarinsgkonsulentrollen i valgkamp programmet til Rødt .
Funksjonen er både sosial økonomisk, og er med å utvikle helsetjenestene for brukerne. Erfaringskonsulent rollen kan bidra til mer samhandlingen i systemet,  som desevrre ofte blir å en flaksehals for folk som sliter psykisk og med rus og i kombinasjon. Rollen er en håps-bærer for en svært sårbar pasientgruppe, som den sittende regjering ikke prioriterer på en forsvarlig måte.
I Trondheim er det ikke aksept for erfaringskonsulentrollen der det behøves. KBT og kommunen til å sette igang implementerings grep for fremtiden. Det finnes mekanismer der som ikke drar dette fremover, og vi må finne ut hva og hvorfor?

Alle tjenester (I Trondheim) må ta tak og modernisere sine holdninger til bruk av tidligere pasienters kompetanse og håps historier, slik at vi også her for innført lovpålagte rettigheter ovenfor brukerne. Vi skal kunne sammenlignes oss med landet forøvrig. Det er ubenyttede ressurser som kan hjelpe samfunnet og seg selv, og pasienter/brukere til mer selvstendighet.  Pasienter med kroniske langvarig opphold i systemet opplever en bedre vei.


Trondheim må ta tak rundt brukermedvirkning i psykisk helsevern i 2019. 
Et stort samarbeid må skapes, fordi altfor mange gode gevinster tapes, når vi ikke greier å sette erfaringskomptanse i en fast struktur.
En erfaringsmedarbeider er ikke egnet som en løsarbeider rolle, som den har lengst tradisjon med her.

Bergen nærmer seg 100 ansatte erfaringskonsulenter i deres helsevesen.
Høsten 2018 var ca 8 prosjektansatte i Trondheim, hvor en er fast ansatt ved Lade behandlingssted.
Ved årskifte 2019 faller ytterligere 4 erfaringskonsulenter fra ved  KBT midtnorge, hvor  dokumentering av hvordan tvang benyttes i akuttposter ved Østmarka var oppdraget.
Da ser Trondheim ut for å være «utryddet» for erfaringskonsulenter, har jeg oppfattet dette riktig?  
KBT startet i  2006 som et prosjekt innen psykisk helse, med mål om å støtte brukermedvirkning og øke brukerstyrkingen. Senteret ble etablert av 3 brukerorganisasjoner: Mental Helse, Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk Helse og Voksne for Barn. Senteret skulle bidra til at brukererfaringer ble tatt i bruk som kunnskap i tjenesteutvikling. Utgangspunktet ved oppstart var videreføringen av metoden Bruker Spør Bruker (BSB) i regionen.
KBT å utrette med utleie av erfaringskonsulenter i helsevesenet? Har det vært reelle tanker om etablering, noen gang? 
Det har ikke ført erfaringskonsulentprosjektet dit brukerne og ACT Tiller hadde håpet. Hvis målet var å styrke bruker/erfarings stemmen i psykisk helsevern, med denne virksomhet, er stemmen nå temmelig kortsluttet og lav.  KBT har ikke skapt en fast stilling, og har dermed ikke fungert som «selger» av erfaringskonsulent rollen i Trondheim. De som har gått opp løypa og gjort pioneer jobben er trett av eksperimentering og uforutsigbarhet.

må det skje noe, prosjektet er sosial økonomisk, og vil styrke flere ledd i helsevesenet. Erfaringskonsulenter kan øke samhandling i systemet og skape håp blant en svært sårbar pasientgruppe.
I Trondheim taper vi gode synergier og bærekraft hver måned dette ikke blir gjødslet.

Ledelsen i St.Olav må endre holdningen til  å bruke tidligere pasienters kompetanse og håps historier som verktøy og hjelp til pasienter eller brukerne. Det er ikke plass til motforestillinger om brukermedvirkning i psykisk helsevern i 2019. Vi må få til et samarbeid, det er mange gode gevinster å hente.

På lik linje med andre sykehus må helsevesenet I Trondheim ansette erfaringskonsulenter i faste stillinger.  Vi må søren for at pasient rettighetene  følges, det sier pasient loven. Kan vi stanse denne eksperiment håndteringen av erfaringskonsulentrollen i Trondheim, hvor folk åpner egen skjør bagasje for å hjelpe andre, og gi de verdige arbeidsforhold? Jeg kan ikke tenke meg større helter i arbeidslivet, en akkurat disse som gjør denne samfunnsjobben. Trondheim, – nå må du våkne!

Prosjektet må opp til toppen av samfunnsstrukturen, hvor politikerne som forvalter fellesskapets-lommebok kan lede an.

REDIGER

Psykisk helsemagasin, artikkel basert. Skribenter med ulik pasient erfaring og helsefagarbeidere. Perka Skogseth deler veien til stilling ved Lade behandlingssenter. Der jobber han som erfaringskonsulent, og sår frø hos andre. Sofia Haugan forteller om erfaringer hun fikk med paneldebattene hun arrangerte etter filmen Røverdatter. Hent inspirasjon fra sykepleier Mads Bøhle, magikeren på avdeling for kreftsyke barn, ved St.Olav. Foreløpig har han tittelen trivselsykepleier for seg selv. «Det er ting vi ikke vet før vi har e r f a r t dem. » AnnLill Grendahl opplever komplett Kreativ Frihet på SEcond Life. Prosjekt ansvarlig Tone Berg

SØK ETTER ARTIKLER

Søk etter:

MTOTFLS
123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

SISTE KOMMENTARER

KATEGORIER

Kategorier  Velg kategori  Erfaringskonsulenter  (1)  Nybrottsarbeid innenfor psykisk helsevern  (3) 

SPAMKOMMENTARER BLOKKERT

228 spamkommentarerstoppet av Akismet

META

Del gjerne:

SOLVEIG BARTUN ROB

-ET menneske kan leve 40 dager uten mat,
4 dager uten drikke, 
4 minutter uten oksygen,
men ikke et 
eneste sekund uten håp.        

VG fotograf Halgeir Vågenes
Veien fra pasient til erfaringskonsulent!

Da jeg var innlagt på psykiatrisk institusjon
første gangen, trodde
 jeg ikke at jeg ville
komme utav det.

«Når jeg først var blitt psykisk syk, 
så kom jeg alltid til å være det.»

Jeg spurte en av de første pleierne jeg møtte
som sa: «Tja, dette er det mange som må slite 
med livet ut.» Det trykte meg ned. 
Jeg hadde trengt litt håp.
 Hun tok fra meg det
lille håpet jeg hadde.

Jeg fikk i midlertid god hjelp av andre som jobbet 
der,
 men aller mest av andre pasienter. Det spiret en
tanke og ønske om å jobbe i psykiatrien.  Tenkte at
det kunne ikke gå siden, jeg hadde vært innlagt og
hadde vært veldig syk selv.

Etter tre perioder med innleggelser leste jeg en dag
i gatemagasinet Megafon om MB programmet
(Medarbeider med brukererfaring).
Her stod det at nettopp den som hadde
erfaring med psykisk sykdom og
innleggelser kunne søke på dette studiet og
lære å bruke sine erfaringer til å hjelpe andre og gi håp.

Dette traff meg veldig, og jeg søkte. Programmet drives av 
NAV og ALF
 (senter for arbeidslivsforberedelser).

Jeg kom inn og det ble et av de mest lærerike år av mitt liv.
Jeg lærte mye om meg selv og om psykiske lidelser, om det å
være en god hjelper og mye mer.

Vi fikk også lære om forskjellen på privat og personlig.
Hva deler man og hva deler man ikke. Her hørte jeg for
første gang som jeg kan huske begrepet brukermedvirkning
og erfaringskonsulent. Jeg fikk praksis på
Kronstad DPS og ble tilbudt fast jobb der videre.

Les videre her

Del gjerne:

Anne Blindheim

Solveig Bartun Rob beskriver kollega Anne Blindheim slik: Hennes store lidenskap er kunsthistorie og som person er hun engasjert. Hun er en usedvanlig god formidler,  som er utrolig god på å dele egne erfaringene til hjelp for andre. Anne er morsom og har en herlig humor, og  er lett å bli glad i… » Legen ga Anne beskjed om at hun aldri ville fullføre et universitetsstudium»

Dette er historien om Anne Blindheim,  38 år og jobber som erfaringskonsulent i pilotprosjektet til Helse Vest i forbindelse med «Medikamentfrie behandlingsforløp
for personer med psykoselidelser».

Til daglig har hun kontortid på Kronstad DPS,
siden høsten 2017 har hun jobbet ut mot de andre DPSene i Bergen.

Hun har over 20 års egenerfaring med psykoseproblematikk og deler positive og negative erfaringer med både medikamentfri behandling og medisinering. Selv om hun personlig trives best uten medisiner, ser hun at for henne, av og til kan være et nødvendig onde.

Ifølge hennes gode venninne gjennom 17 år, har hun særlig en styrke, hun ser ikke på seg selv som et offer. Hun bruker ikke andre for å fremheve seg selv, og føler at hun har funnet ro i livet, og har et reflektert forhold til sin historie.

Hovedoppgaven hennes i dette prosjektet er å intervjue pasienter som ønsker medikamentfri behandling for sin psykoselidelse. Både de som er i et medikamentfritt forløp og de som av forskjellige grunner ikke får lov til å gå av medikamenter. Grunnen til at hun vil gjøre dette, er å hente erfaringer fortløpende, for å kunne endre praksis om det er noe som ikke fungerer.

Ikke minst få tilbakemeldinger på hva som faktisk fungerer. Anne ønsker å kartlegge hvilke grupper innenfor psykoselidelsene som ønsker og som får tilbudet. Hennes plan er å intervjue noen pårørende til personer i medikamentfrie behandlingsforløp, ettersom de også sitter på verdifull kunnskap om hvordan behandlingen fungerer.

Hun er også invitert med som medforsker, og forskningsprosjektet dreier seg rundt opplevelsen av medikamentfri behandling, og er ledet av stipendiat og etnolog Christine Ødegaard.

I tillegg holder hun en rekke foredrag og både deltar, og av og til leder erfaringskafeen ved Kronstad .

Hun bidrar også med forefallende oppgaver i prosjektarbeid. Det at hun får praktisert skrive- og formidlingsarbeid, opplever hun som en fin bonus.

«Nå er jeg er akkurat der
jeg ønsker å være.   B o k s t a v e l i g talt.»

Det er umulig å forutse hvilken retning en ender opp i.
Jeg ønsker å gi håp om bedring og et godt liv.
Når jeg snakker med de ansatte ved NAV og institusjonene, analyserer jeg som regel anekdoter fra mitt liv, for å understreke potensielle feiltrinn som er gjort, men også hvordan det kan gjøres bedre. Jeg prøver å skape en dialog og se flere perspektiver. Jeg er ingen fasit, men tror heller ikke at jeg er et så unikt snøfnugg at ingen kan kjenne seg igjen, eller har vært i samme situasjon. Jeg tror det kan være nyttig for alle parter, å se at man kan komme seg ut av destruktive og repeterende mønstre.

LES VIDERE

Del gjerne:

Reklamefritt Psykisk helsemagasin