Anne Blindheim

Solveig Bartun Rob beskriver kollega Anne Blindheim slik: Hennes store lidenskap er kunsthistorie og som person er hun engasjert. Hun er en usedvanlig god formidler,  som er utrolig god på å dele egne erfaringene til hjelp for andre. Anne er morsom og har en herlig humor, og  er lett å bli glad i… » Legen ga Anne beskjed om at hun aldri ville fullføre et universitetsstudium»

Dette er historien om Anne Blindheim,  38 år og jobber som erfaringskonsulent i pilotprosjektet til Helse Vest i forbindelse med «Medikamentfrie behandlingsforløp
for personer med psykoselidelser».

Til daglig har hun kontortid på Kronstad DPS,
siden høsten 2017 har hun jobbet ut mot de andre DPSene i Bergen.

Hun har over 20 års egenerfaring med psykoseproblematikk og deler positive og negative erfaringer med både medikamentfri behandling og medisinering. Selv om hun personlig trives best uten medisiner, ser hun at for henne, av og til kan være et nødvendig onde.

Ifølge hennes gode venninne gjennom 17 år, har hun særlig en styrke, hun ser ikke på seg selv som et offer. Hun bruker ikke andre for å fremheve seg selv, og føler at hun har funnet ro i livet, og har et reflektert forhold til sin historie.

Hovedoppgaven hennes i dette prosjektet er å intervjue pasienter som ønsker medikamentfri behandling for sin psykoselidelse. Både de som er i et medikamentfritt forløp og de som av forskjellige grunner ikke får lov til å gå av medikamenter. Grunnen til at hun vil gjøre dette, er å hente erfaringer fortløpende, for å kunne endre praksis om det er noe som ikke fungerer.

Ikke minst få tilbakemeldinger på hva som faktisk fungerer. Anne ønsker å kartlegge hvilke grupper innenfor psykoselidelsene som ønsker og som får tilbudet. Hennes plan er å intervjue noen pårørende til personer i medikamentfrie behandlingsforløp, ettersom de også sitter på verdifull kunnskap om hvordan behandlingen fungerer.

Hun er også invitert med som medforsker, og forskningsprosjektet dreier seg rundt opplevelsen av medikamentfri behandling, og er ledet av stipendiat og etnolog Christine Ødegaard.

I tillegg holder hun en rekke foredrag og både deltar, og av og til leder erfaringskafeen ved Kronstad .

Hun bidrar også med forefallende oppgaver i prosjektarbeid. Det at hun får praktisert skrive- og formidlingsarbeid, opplever hun som en fin bonus.

«Nå er jeg er akkurat der
jeg ønsker å være.   B o k s t a v e l i g talt.»

Det er umulig å forutse hvilken retning en ender opp i.
Jeg ønsker å gi håp om bedring og et godt liv.
Når jeg snakker med de ansatte ved NAV og institusjonene, analyserer jeg som regel anekdoter fra mitt liv, for å understreke potensielle feiltrinn som er gjort, men også hvordan det kan gjøres bedre. Jeg prøver å skape en dialog og se flere perspektiver. Jeg er ingen fasit, men tror heller ikke at jeg er et så unikt snøfnugg at ingen kan kjenne seg igjen, eller har vært i samme situasjon. Jeg tror det kan være nyttig for alle parter, å se at man kan komme seg ut av destruktive og repeterende mønstre.

LES VIDERE

Del gjerne:

akutt behov for Nytenking

Forumet for Helse og Sosialpolitikk i Rødt i Trondheim, jobber med et tema som tidlig ble en aktuell sak, nemlig selvmordsforebygging. Noen hadde mistet nære ved selvmord, mens andre var tett på problemstillingen i sin kliniske hverdag. Temaet er alvorlig og fortjener vår største oppmerksomhet.

Vi spør oss om årsak til selvmord og hvilke tiltak og forebygging som finnes?  Svarene vi får er uventet og med et sterkere samfunnspolitisk aspekt enn forventet.

I Trondheim har et høyt kvalifisert fagmiljø forsket på temaet i flere tiår, og vi inviterte Heidi Hjelmeland som er professor ved Institutt for psykisk helse ved NTNU til et møte med oss.
Hun har forsket på temaet i 30 år og har utfordret fagmiljøet og forskerne som ikke har kommet nærmere svar på sammenhenger, men heller er med på å dekke over, ved å reprodusere forskningsresultat som ikke fører til nye funn/resultat. 

Hjelmeland viser til at antall selvmord er uendret de siste 10-15 åra og retningslinjene for tiltak og behandling mangler dokumentasjon. Bak tallene skjuler det seg et komplisert bilde som viser at det er nødvendig å ta i betraktning hele livsløpet og livsvilkårene den enkelte lever under. Dagens holdning er dominert av et menneskesyn hvor man har en biomedisinsk forståelse av selvmord, og hvor selvmordet sees på som en lineær konsekvens av risikofaktorer. Noe som har ført til den praksis vi har i dag med kvantitering og kartlegging av forhold vi antar er risikofaktorer. En tilnærming som er krevende både for behandler og pasient, og som gjør at vi mister blikket for pasientens egenart og historie.

Hva sier helsepersonell som behandler suicidale? NRK’s serie i høst om selvmord, sa flere psykologer tydelig fra. Dokumentasjon og rapportering i psykisk helsevern sluker for mange ressurser og tid, og går utover kommunikasjon med pasienter som er i en desperat situasjon. Dokumentene skrives for å tilfredsstille tilsynsmyndighetene, for å «frikjenne» systemet og seg selv for ansvar, selv om de vet at arbeidet med kartlegging ikke kan forutsi noe som helst. På denne måten er vi med å drive fram en praksis med uhensiktsmessig håndtering av pasienter og en redsel blant helsepersonell for å gjøre feil og bli stilt til ansvar for selvmord.

I denne artikkel referer vi til pasienter og behandlere, men er selvmord forårsaket av psykisk lidelse? De fleste som er døde på grunn av selvmord, har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern. Trolig er det andre perspektiv og sammenhenger som er viktigere enn psykisk lidelse og som er nødvendig å vite om for å forebygge selvmord. 

Helseminister Bent Høie er ikke fornøyd med selvmordsarbeidet og leter blant mulige lovbrudd i helsevesenet for å finne årsaken. Han representerer et syn på samfunnet hvor alt kan sorteres, kontrolleres og kvantiteteres, en holdning som sannsynligvis er medvirkende til at forskning og forebygging av selvmord er kommet altfor kort. Det trengs tro på en modell som ikke teller risikofaktorer og enkle årsakssammenhenger. Ingen mennesker er like, ingen symptomer er sikre og sykdomsforløp kan være forskjellige. Selv om mennesket ofte er i sitt innerste er alene, kan man møte mennesker med fortvilte og suicidale tanke, og finne gode tilnærminger i samtalen. Som kan øke forståelsen av budskapet og meningen som ligger til grunn for å forebygge selvmord.

Det krever tid og omsorg og kunnskap hos behandlere og hos oss som medmennesker.
Denne rammen må legges som en nasjonal føring og bli pedagogisk innført på alle krevende nivå. 

Fastlege, fredsmenneske Eli Wæhre – Foto: T. Berg
Del gjerne: