Anne Blindheim, 5 spørsmål

«For øyeblikket, er jeg der
der jeg ønsker å være.
B o k s t a v e l i g talt.»

  1. «Husker du hvordan du først ble kjent med begrepet brukermedvirkning og erfaringskonsulentrollen?»

Jeg tror første gang jeg begynte å tenke over rollen som erfaringskonsulent, var da jeg begynte i IPS (individuell jobbstøtte). Jeg satt i en nasjonal arbeidsgruppe for implementering av IPS i Helse og fikk dermed utføre mine første erfaringsforedrag. Det var rart å kjenne på at etter en diskusjon i arbeidsgruppen, ønsket de å gi meg en mikrofon for å fortelle flere om mine refleksjoner rundt møter med institusjonen og NAV, og hvordan disse møtene påvirket meg i positiv og negativ retning.

Jeg opplevde å bli tatt på alvor. Det gav mersmak. Jeg ville være en del av den endringen jeg innså var i gang.

  1. «Hva har det betydd for deg og din jobbhverdag?»

Jeg begynte å tenke nye tanker og muligheter om mitt eget liv og kompetanse. Frem til da hadde jeg kun lett etter jobber med tanke på den akademiske bakgrunnen. Jeg er jo utdannet kunsthistoriker. Da jeg kom inn i IPS fikk jeg for første gang spørsmålet; hva har du egentlig lyst til å jobbe med? Jeg innså at jeg ønsket å bryte ned stigmaet som er rundt psykoseproblematikk. Jeg begynte å bygge meg opp en annen type CV med spredte oppdrag i form av foredrag. De mest skamfulle periodene i livet mitt, som jeg tidligere brukte mye energi til å skjule, ble omgjort til verktøy som jeg kunne bruke til noe godt. Det kan gi håp om et annet liv for det mest håpløse menneske.

Noe av det jeg ser på som min fremste oppgave er å bidra til å bryte ned stigma og normalisere. Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre disse skremmende opplevelsene en kan ha i psykosene og snakke om det på en naturlig måte. Og det både med de som har kjent psykose på kroppen og andre som er rundt og er usikre på hva det kan dreie seg om. En annen side er å være et levende bevis for at det er mulig å kombinere alvorlig psykisk sykdom med jobb eller studier. Det er lettere å gjøre det om en vet at andre har klart det.

  1. «Hvorfor går det så sakte i utvikling av tilbud mot brukere innen psykisk helse og rus?»
    Når kan de få komplett behandling på et sted?»

Jeg tror at alle store institusjoner bruker tid på å omstille seg, om det er universitetet eller helsevesenet. På en måte kan det være et sikkerhetsnett for at en ikke skal følge «mote» strømninger og impulser. På et annet vis kan det være trettende å kjempe for endringer som går sakte. I alle store organisasjoner er det mange parter som skal overbevises.

Jeg er glad for min tilknytting til Kronstad DPS hvor jeg har ledelsen i ryggen, og er åpen for nye ideer. Vi er i dag 5 erfaringskonsulenter på huset. Det gir meg gode sparrepartnere for håndtering av situasjoner.

På de 15 årene jeg har vært en del av psykisk helsevern, har jeg opplevd en holdningsendring til det bedre. Og jeg håper at det fortsetter i samme retning, det er fremdeles en lang vei å gå.

  1. «Hvilke erfaringer/opplevelser har gitt deg trua på at erfaringskonsulentrollen kan være et godt supplement i psykisk helsevern?»

Da jeg foreløpig gjør mest forberedende prosjektarbeid, har jeg lite én til én-kontakt per i dag. Men jeg tar meg alltid tid til å kunne slå av en uformell prat i loungen på avdelingen, når jeg møter folk er der. Disse samtalene kan handle om alt fra interesser til mer alvorlige tema som problematikker som oppstår som følge av psykosene. Den avslappende tonen og måten vi formidler egen-erfaringer på, er postitiv og virker avskrekkende. Dette trengs fordi det finnes en del skremmende opplevelser i psykiatrien. Noen ganger trenger man ikke si så mye om det som foregår. Det holder at de vet at jeg vet. Jeg vet ikke nødvendigvis hvordan de har det, men de vet at jeg vet hvordan det kan være. Jeg tror det gir en trygghet.

Da jeg kom inn i psykiatrien som 20-åring, var legene veldig opptatt av å fortelle meg hva jeg ikke kunne gjøre. Blant annet fortalte en lege meg, at jeg aldri ville klare å fullføre et universitetsstudium, som jeg ønsket meg. Beskjeden var nedslående, jeg kom bare til å bli sykere med årene. Dette uten å ha snakket med meg forut for dette møtet. Heldigvis var det ikke opp til ham, hva jeg skulle gjøre. Min reaksjon var å bli trassig, og senere søkte jeg meg inn på universitetet. Den samme kvelden, etter legebesøket, var jeg en usynlig pasient som brukte det siste av pengene sine på en øl. Jeg drakk den alene mens, jeg vurderte: «gir man opp, eller skal man klare det umulige?» Den kvelden skulle jeg ønske at jeg hadde noen som kunne bevise for meg, om at drømmene jeg hadde kunne være mulig. Da hadde jeg ikke håp, bare trass.

Håpet fant jeg noen år senere, når jeg leste Arnhild Lauvengs bøker og dermed fant jeg et forbilde. Hun klarte det umulige, og det klarte etter hvert jeg også. 3. juni 2015, ti år etter jeg tok mine første usikre steg inn på universitetet, gikk jeg inn foran kommisjonen og forsvarte masteravhandlingen min. Veien var på ingen måte lett. Jeg hadde behov for flere innleggelser underveis, men i løpet av denne tiden fant jeg ordene til å beskrive hvordan jeg hadde det, jeg oppdaget styrker og svakheter. – og mens jeg én gang ikke hadde ord, har jeg nå problemer med å holde kjeft.

I dag ønsker jeg å minne om at sykdom kan sette livet på vent en stund, men det betyr ikke at man ikke kan leve det livet en drømmer om. Jeg vil ikke være en som forteller om begrensningene en lidelse kan gi, jeg vil heller fokusere på å bygge opp motivasjon. Jeg kan ikke gi garantier, men jeg kan vise at der er muligheter, at det kan være nødvendig å drømme om noe bedre for at ting skal bli bedre.

  1. «Hvis du fikk lov til å innrede en ny avdeling på psykiatrisk sykehus, en sengepost, hva hadde du gjort annerledes?»

Jeg tror det er ganske så store forskjeller på brukernes behov ved innleggelse. Selv er jeg ofte psykotisk når jeg legges inn. Jeg har et behov for ro og ikke minst noe som ikke stimulerer for mye.

Er man derimot deprimert, kan det nok være bedre med mer farger som gir energi. Sånn sett tenker jeg det kan være vanskelig å lage ett oppsett som fungerer for alle. Vi er jo så forskjellige….

Det er umulig å forutse hvilken retning en ender opp i. Jeg ønsker å gi håp om bedring og et godt liv. Når jeg snakker med de ansatte ved NAV og institusjonene, analyserer jeg som regel anekdoter fra mitt liv, for å understreke potensielle feiltrinn som er gjort, men også hvordan det kan gjøres bedre. Jeg prøver å skape en dialog og se flere perspektiver. Jeg er ingen fasit, men jeg tror heller ikke at jeg er et så unikt snøfnugg at ingen kan kjenne seg igjen, eller har vært i samme situasjon. Jeg tror det kan være nyttig for alle parter, å se at man kan komme seg ut av destruktive og repeterende mønstre.

Del gjerne:

Reklamefritt Psykisk helsemagasin