Kategoriarkiv: Nybrottsarbeid innenfor psykisk helsevern

«Effekten» av erfaringskompetanse i psykiatrien, bør anerkjennes på lik linje med de andre helsefagarbeidere. Nettsiden fremmer gode eksempler på erfaringskompetanse og eksempler hvorfor erfaringskonsulentrollen bør innføres nasjonalt . Artikler fra og om helsefagarbeider i Trondheim med motiverende vinkling prioriteres ut 2019.

SAMHANDLING I HELSEVESENET

DET trengs mer samhandling mellom tjenestene og økt involvering av brukerne.     (LAG ET FUNKSJONELT  IP-verktøy.)

DE TEKNOLOGISKE HJELPEVERKTØYENE MÅ OPPDATERES OG BLI BRUKER FUNKSJONELLE..

Pasient- og pårørendes rettigheter ivaretaes ikke nok, hverken juridisk eller i henhold menneskerettighetene.  Vi har en taushetserklæring, som beskytter, men samtidig hindrer samhandling. Hjelpere i systemet opplever at taushetsplikten hindrer viktig informasjonsflyt, — vital informasjon blir stående ukommunisert i ansvarsgrupper til eksempel.  «Var det virkelig sånn taushetspliken skulle fungere?Jeg har møtt mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten stopper samarbeid. Både behandlere og brukere opplever dette.

Det må en politisk debatt rundt behovet for å finne løsninger slik at pårørende og nettverket kan involveres mer. For mange brukere og pårørende blir system og hjelpeapparatet et uforståelig saktegående tog for. «Hvorfor er det fortsatt vanskelig å vite hvor man finner den riktige hjelpa?» Hvor har sosionomen havnet, helsearbeideren som var brukerens advokat? Det trengs rydding og forbedring,  og FØR sosionomen tilbake til sin opprinnelige oppgaver. 
Sosionomen har idag samme oppgaver som en sykepleier, vernepleier i behandlende team.  Dette gjør at veien til informasjon og veiledning om sosiale rettigheter har blitt ekstra lang . Dette lukter det høyrepolitikk av. 

«Få opp dampen, toget går for sakte.»

Styrk selvstendighet og gi brukerne mer ansvar.

Mange oppgaver igjenstår å løse, særlig når det gjelder holdninger og verdig hjelp til pasienter i psykiatri/rus.

At disse pasientene fortsetter opplever en ovenfra og ned-holdning, er skammelig. 

I perioder har endel lavere funksjonsnivå, samfunnets oppgave er vel ikke å frata dem verdigheten eller selvstendighet ?
Selvsagt gir psykisk uhelse varierende mentalt funksjonsnivå, men et utgangspunkt bør alle forespeiles mulighet til bedring.

Hvem er helt 100% frisk/normal? Det spørsmålet stiller jeg stadig oftere.
Det tilbakemeldes fortsatt om nedvurdering av  psykiatriske pasienters muligheter,  om fullstending recovery/tilfrisknings håp. 

DETTE ER KUNNSKAPSLØST  OG viser til SNEVERT MENNESYN.  

De langtids psyke er den største bekymringen , de som stiller  med utslitt, eller helt fraværende mannskap rundt seg. 
Hverken familie eller venner,  eneste nettverk er helsevesenet, og offentlig hjelpe apparatet. Den ensomheten jeg så hos enkelte her i Trondheim, var total og 
ubeskrivelig. 

De som er heldige og har pårørende og behandlere, burde få disse inkludert tettere og motivert til samarbeid. Behandlingsplanen må legges om å bygge nettverk rundt vær bruker.  Det er tøffe tak i til friskningsfasene, ting går fremover og bakover og de involverte kan føle seg tappet for motivasjon. Samfunnet bør bidra mer til å fjerne klasseskillet mellom pasient gruppene.

Det trengs en nye reform som sikrer et verdig helsevesenet for denne pasientgruppen. Politikerne må utfordres, beslutningstagerne i alle kommuner, slik at psykisk helse sikres  et godt innhold med sosial stimulans, i verdige rammer.  En god IP, med en taushetserklæring som ivaretar pasients informasjon på en trygg måte, men som involverer et godt pårørende nettverk.

http://erfaringskonsulenter.org/wp-content/uploads/2019/08/recovery6-1024x410.jpg

Hvilken status du har, skal ikke avgjøre hvordan din psykiske tilfriskning og helse blir ivaretatt.  Dessverre er det også sånn i norsk helsevesen,  at finnes et økonomi klasseskille, hvor de med sterk økonomi kan kjøpe private helsetjenester. 

For å bygge en god pasientkultur må vi ha en nullvisjon når det gjelder stigmaet. En stor satsing må til for å hindre at forskjellene øker i helsevesenet. Åpenhet er viktig,  og det bør knyttes til hvilken erfaring man har med å motta hjelp i systemet.

Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Bidrag til selvstendighet er kostnadseffektivt og helsefremmende arbeid som alle bør ta del i.

http://erfaringskonsulenter.org/wp-content/uploads/2019/07/recovery4-1024x410.jpg

Skribent Tone Berg –januar 2019 –

Del gjerne:

Recovery – 2

Pasienter med lang psykisk historikk og innleggelser, opplever mindre optimisme rundt helse-fremtiden sin enn andre pasientgrupper. Denne kronikkens største bekymring er for de mest sårbare, som stadig får mindre ressurser og hjelp.
Utviklingen i Trondheim stagnerer, selv om helsedirektoratet gir store beløp til virksomheter her, innen psykisk helsefelt.
Hvilke krav og rapporterings system har de på arbeidet som utføres? HVOR blir det satset på ERFARINGSKOMPETANSE med kontinuitet for brukeren?
Recovery er en filosofi som betyr at individet skal finne verktøyene til å hjelpe seg selv. – Men klarer Trondheim å hjelpe seg selv?
Trondheim har mange fasiliteter som Bipolarklinikken, treningsklinikken og et hypermoderne og nytt akuttmottak.
Utvikling av det erfaringsverktøyet, og endret holdningskultur til erfaringskompetanse, har de havnet i skuffen på sjefskontoret, i dvale?

Hvorfor er vi så bekymra for akkurat denne situasjonen? Mest av alt er det fordi tjenesten er skåret inntil beinet, det er mangel på folk, og det skapes lite rom for erfaringsbasert omsorg. Pakkeforløp og få behandlingstimer per uke, er sannheten UANSETT hvorhen du befinner deg i behandlingsløpet. Er dette farlig? Jeg mener svaret er JA. Utviklingen har havnet en uheldig vei, og dette koster samfunnet liv. Ferske nyhetsbilder bekrefter dette svært tragisk.

I Trondheim finnes ulike ambulante behandler team, som kalles Mestring eller RECOVERY TEAM. Konseptet er bygget som hjemmesykepleien, men innenfor psykisk helse og rus.

Pixabay – Tone Berg

De som behøver bistand i helsevesenet, ønsker jo modernisering og utvikling.  MEN, frykten for at dette går ut over hjelp og individuelle behov, er stor. En god løsning og tilvekst er å ansette erfaringskonsulenter, men i stedet er det lite utvikling i Trondheim, sammenlignet med resten av landet på dette området.  

PÅ NAPHA’S nettside står dette om metoden «alle» har på tunga:
«Recovery er en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som en lidelse forårsaker.
Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv”
NAPHA = Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse.  Napha jobber for at mennesker med psykiske og sosialt relaterte lidelser og problemer over hele landet skal få hjelp og behandling fra kunnskapsbaserte og samhandlende tjenester der de bor. 

Napha har eksistert i Tronheim i 10 år, jeg har selv hospitert hos dem. Bestilling min er klar, de MÅ sette inn krafttaket mot de som har skoene på, særlig her iTrondheim. Det vil kreve en kort brobygging, fordi alt ligger i nær avstand. Brua må bygges. NÅ.

Brukermiljøene i Trondheim og i landet forøvrig ønsker seg  Napha nærmere grasrota.

Nasjonal faglig retningslinje har tre gode punker som styrker kronikken, MÅLET til helsedirektoretet er klar:

  • hindre uønsket variasjon og sikre god kvalitet i tjenesten
  • sikre riktige prioriteringer i tjenesten
  • løse samhandlingsutfordringer og sikre helhetlige pasientforløp

«DYRT Å VÆRE NAVER, NORGE HAR DE DYRESTE MATVAREPRISENE I VERDEN. «

Egenandeler og medisiner har blitt dyrere, samtidig som trygd og AAP har krympet for denne gruppen, mens har levekostnader har økt mer i 2019.  Dette er bekymringsfult, det skaper press der det tåles minst.   

I Bergen har de etablert både skole og mange arbeidsplasser for folk med erfaringskompetanse. De som har reist seg, og fungerer bra, hjelper likesinnede tilbake på beina igjen. Dette gir gode samfunns «effekt», både for de som mottar hjelp, også for de som gir hjelp. Det er høy uføregrad og lange sykeperioden blant psykisk syke. Derfor snakker vi om en stor gevinst på begge sider av bordet, og noe helsevesenet kan høste stort på. Trondheim har drevet slike prosjekter på feltet siden 2009, og per nå, finnes kun en fast ansatt ved Lade behandlingssenter som erfaringskonsulent. Det er veldig uheldig.

2 mai 2019 åpnet «Recoveryskole» i Bergen, hvor de har fokus på kosthold og fysisk aktvitet. Mantraet er likeverd mellom fagfolk og brukere. Mange gode prosjekter omkring i landet, og Bergens-modellen er vi bestemt på at skal implementeres her.
Problemet ligger i rota, hvor avstanden mellom fag og brukermiljøene er for stor. Sykehus ledelsen må bli enig med seg selv om at implementering av «erfaringskonsulentrollen» er sosialøkonomisk, og sette prosjektet i fast struktur. Mange har jobbet lenge i løse kontrakter i Trondheim, men jeg er sikker på at de er startet opp igjen, hvis jobben kommer i fast form. Slik saken står nå, er det dobbel stang ut. Det blir nesten som om vi skulle utvikle fotball uten å ha stadion en spille på, det ville vel Trondheim aldri godtatt?

Ofte er det erfaringskonsulenten den som får innpass, og bryter is, blant de traumatiserte pasientene. Å vite at de du møter har opplevd lignende mørke ting, er en døråpner. Den tilliten må brukes riktig. Derfor jeg bruker jeg hundrevis av timer på denne saken, fordi jeg VET at dette er et *Serum* og for mange….den siste nøkkelen på knippe til forandring og håp.

Vi har et Samfunn som skaper mye press og pes hos unge, de sosiale appene gir rom for mobbing og usikkerhet, og «smartphones» kan oversettes til «badphones».

Mennesker er ikke snille mot hverandre, det VET JEG.
I 2018 opplevde jeg et stygt ANGREP i ei stor facebok gruppe med mange tusen medlemmer.
Mange kom meg i forsvar,heldigvis, og det var stygt når det stod på. Det skjedde fordi jeg hadde lagt ut en blogg/nettsak som siterte helsevettreglene som Rådet for psykisk helse hadde på sine nettsider. Det var positivt ment, men det fyrte helt av. Jeg ringte til rådet, forklarte hva som hadde hent, og sammen laget vi en beklagelse ovenfor endel uheldige ordvalg i helserådene. Det var ting som kunne feiltolkes, og noen som generelt var etter meg, grep denne muligheten.
Samtidig jeg lot ordkrigen være ubesvart til den stilnet.
Jeg trakk meg ut av dette erfaringsnettverket, og følte meg helt «ordspidda». Havnet nede i kjelleren en stund, men det meste går jo over, også dette.
En enorm lærepenge, for dette er veteraner på nettet, ikke helt nybegynnere. I årene jeg har deltatt på arenaen til psykisk helse, har jeg ikke bare møtt gode mennesker, dessverre. Men det går ann å Zoome ut situasjoner. Det er blitt min strategi, hvis jeg treffer på nett troll eller folk som ønsker å stikke kjepper i mine hjul. Sommeren 2019 stiller helseforumet med pamflett/valgkamprogramm og dette blir nok mitt siste prosjekt for denne pioner- rollen. Politikken skal få dette i land nå.

I RØDT har et helsefaglig forum jobbet med mange emner, i et faglig utvalg bestående av sosionom, sykepleier, fysioterapeut, lege, psykiater og erfaringskonsulent, og flere pårørende.
Det har vært jevnlige treff og to møter med (Heidi Hjelmeland) professor i selvmordsforebygging. I februar hadde vi en fagkveld på Litteraturhuset med Pr. Steinar Westin (februar). Der var temaet; «Tilbake til sosialhjelpstaten». Det var utsolgt lenge, og det ble en kjempegod debatt kveld.
Valgkampprogrammer er ferdig til på stands i august/september.
Vi ser frem til spennende møter med folk, der vi får presentere og diskutere dette med grasrota, om hvorfor Trondheim satse hardere på dette. Rødt har prioritet verktøyet erfaringskompetanse i psykiatrien i kommunevalget.
Erfaringskonsulentrollen er valgkampsak, og byens velferd skal løftes. Bli med å løft psykiatrien sammen med oss.

Trondheim bør ha som visjon å bli et «kraftfelt» i psykiatrien, på bakgrunn av ressursene og institusjoner som allerede finnes.

Det går for sakte når det gjelder brukermedvirkning og implementering av erfaringskonsulent rollen.  Den kan fylle inn mye hjelp for mange. Nå har min stafettpinne blitt kommet til veiens ende, og jeg håper at kommunevalget åpner veien for erfaringskonsulenter og erfaringsbasert omsorg i helsevesenet.

Når vi kommer på stands i byen etter sommerferien, har vi med oss gode argumenter og eksempler på hvor samfunnsnyttig verktøy dette er. Besøk oss på stand i august, vi blir å finne omkring i byen, hvor vi opptatt av psykisk helse og bedre velferd for alle. (Info på facebook.)

Recovery må starte i rota av treet, være gjødning som skaper vekst, sånn at greiner vokser og brer seg utover. Vi har et presset helsevesen, og Trondheim trenger recovery. NÅ.


Del gjerne:

Toleranse

Hva er egentlig toleranse? Begrepet er sentralt i diskusjoner om det flerkulturelle samfunnet, og i høy bruk i skolen. 

Geir Afdal forsker på begrepet, hans funn sier at toleranse har ulike betydninger. Det er særlig tre måter å forstå begrepet.

For det første kan toleranse bety å tåle.

– Det vil si å la personer, saker og spørsmål være i fred. Toleranse har her et dobbelt vilkår. For det første kan man bare tolerere det man er uenig i eller det som er moralsk feil. For det andre kan det finnes andre, viktigere grunner, som gjør at man ikke handler slik man mener er rett, sier Afdal.

I den andre forståelsen av begrepet betyr toleranse rett og slett fordomsfrihet

– Den tolerante person har frigjort seg fra irrasjonale, tradisjonelle bindinger og møter andre så fordomsfritt som mulig.

En tredje betydning av toleranse er åpenhet.

– En åpen person er nysgjerrig på de og det som er annerledes og ser ikke på det som en moralsk feil eller uttrykk for fordommer, heller en mulighet til å lære og utvikle seg, forklarer Afdal, professor i religionspedagogikk ved Det teologiske Menighetsfakultet. 

Makt til å bestemme 

Det er gode grunner til å være på vakt når folk vil definere toleranse. Toleranse er et hedersord, det er bedre å tolerere enn å bli tolerert. Det er mye bedre å være tolerant enn intolerant. 

Dermed blir det avgjørende å bestemme hva toleranse er, slik at man selv og ens frender kommer i kategorien de tolerante. Dette gjelder definisjonsmakt, og makt til å bestemme hvem som er normal og tolerant – hvem som er unormal og gjenstand for toleranse, mener forskeren.

Hvordan kan man lære seg toleranse?
– Det finnes selvfølgelig ikke noen oppskrift på dette. Det avhenger blant annet av hva man mener med toleranse. Toleranse er ikke noen frittflyvende verdi som kan tilegne seg som man spiser en ost eller en brødskive. 

Vi håper og tror at de fleste av oss er mer eller mindre tolerante, og at vi har innenfor toleransen.

Å videreutvikle oss som tolerante personer kan skje ved at vi utfordres på våre grenseposter, og at det pedagogiske klimaet oppleves som et mangfold av muligheter.

Å lære barn toleranse

Hva kjennetegner et godt læringsmiljø med tanke på læring av toleranse?

– Heller ikke her finnes noen oppskrift. Toleranse er ikke en destilert, frittflyvende verdi som kan overføres til barn og andre bare man får kontroll på hva toleranse er og hva som er gunstige kommunkasjonsvilkår. 

– Toleranse finnes ikke, annet som et perspektiv på menneskelige relasjoner og praksiser. Toleranse innebærer forskjell og en konstruktiv måte å forholde seg til forskjell på. Læring og (ut)danning bør dreie seg om å se mulighetene i forskjeller.

Noen av utfordringenene for dagens lærere?

I dagens skole vet lærerne best, perspektivet er utfordringen lærere, elever og foreldre står overfor, utdanningsregimet dreier seg om ensretting og ikke forskjell. Alle konkurrerer i samme gren, om å være flinkest til å regne, skrive og lese. 

-Forskjellene som betyr noe får karakter, som ofte produserer en vinner og mange tapere. De andre forskjellene er til for å overvinnes slik at de ikke betyr konkurranse-ulemper. En slik skole har dårlige vilkår for å utvikle toleranse som skissert ovenfor. Heldigvis har norsk skole mange dyktige og tolerante lærere som skaper en skolehverdag som betyr noe for elevene.

Del gjerne:

ekmagasinet mai

TREKK ERFARINGSKONUSULENTEN INN

Erfaringskonsulenter kan spille en viktig rolle for å fremme samhandlingskultur og forbedre brukermedvirkning i psykisk helsetjeneste. Ta oss gjerne med på råd i arbeidet med å styrke brukernes nettverk eller for riktig bruk av individuell plan.

Tidligere publisert (2013) på Napha’s nettside = Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid.

Helsedirektoratet, systemet, brukere og de som utformer lovverket til helsesystemet, har lenge vist tydelighet ovenfor pasientgrupper som bør tilbys verktøy for å administrere egen helsesituasjon: Ved behov for flere hjelpeinstanser, sier loven at det skal opprettes en individuell plan.

Kartlegging i samarbeid med brukerne

Siden 2001 har Helsedirektoratet forsøkt å pålegge de ulike tjenester å samhandle om pasienten, og gi ham eller henne god oversikt over sine muligheter. Videre skal kartlegging gjøres i samarbeid med brukerne, for å finne ut hvilke av tjenestene som er hensiktsmessige for vedkommende.

Innenfor en rekke somatiske tjenesteområder fungerer denne koordineringen svært bra, utfra de kilder jeg har snakket med. Innenfor psykisk helsetjeneste derimot, er det fortsatt lite samhandlingskultur mellom de ulike instansene.

Har gitt meg innsikt

Hvorfor er det slik? Kan mangel på åpenhet være en del av forklaringen? Som erfaringskonsulent føler jeg at mitt ståsted mellom behandler, system og bruker, gir en unik posisjon til å hjelpe litt akkurat her, hvis jeg kan bruke en slik formulering.

Som erfaringskonsulent er jeg ofte medfølger på besøk til ulike kontor og etater, og får dermed bredt innblikk i brukerens liv. På grunn av tilliten jeg blir vist, og dette innblikket jeg får, mener jeg at jeg kan si noe om hva som mangler. 

Jeg har sett at det bør være mer samhandling mellom tjenestene og mer involvering av brukerne, gjerne gjennom IP-verktøy.Pasient- og pårørendes rettigheterbør dessuten ivaretas bedre. Alt for mange gode hjelpere blir for lite involvert. Jeg mener vi vil få en forbedret psykiatrisk tjeneste, om det jobbes mer på akkurat disse områdene. 

Pårørende som ressurs

Jeg er sikker på at dette er en riktig påstand: Å ruste opp brukernes eget nettverk, samt involvere hjelpere i nettverksarbeid med bruker og hans eller hennes pårørende, vil styrke muligheten til lengre og bedre livskvalitet for brukerne. Kan vi da la slike ressurser stå ubenyttet?

Taushetsplikt til hinder 

Vi har taushetserklæringen, som beskytter, men som på samme tid også kan være til hinder for samhandling. Mange hjelpere i systemet opplever taushetsplikten som en hindring, og det var vel aldri slik den var planlagt å skulle virke? Jeg har snakket med mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten hindrer hjelp. Både behandlere og brukere har opplevd dette.

Sammen må vi finne en løsning slik at pårørende og nettverket får innpass og blir involvert. Uten dette, vil hjelpeapparatet ligne et saktegående og tog, som brukerne sliter med å komme seg både på og av.

Styrket selvstendighet og ansvar

Vi må bekjempe holdningene om at pasienten er hjelpeløs og utilregnelig til livs. Til tider har mange lavt funksjonsnivå, men vi skal da la brukeren få sin selvstendighet tilbake så fort han klarer det? Vi undervurderer, og er snarere til å nedvurdere psykisk psykes potensial enn om det hadde vært snakk om personer med
somatiske lidelser. Dette må vi slutte med. 

Ved å gi brukerne en opplevelse av å være inkludert og selv ha ansvar for egen helse og fremtid, kan vi skape mer selvstendighet. Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Å bidra til selvstendighet er kostnadseffektivt helsefremmende arbeid som vi alle bør ta del i.

En ny samarbeidspartner! 

Dette krever omstillingsevne og innsats, men med brukermedvirkning og erfarings-kompetanse med på laget, får dere en ny samarbeidspartner som kan gjøre feltarbeid og brobygging mellom bruker og system enklere.

Vi er blitt invitert med for å være en annerledes støtte, nå er tiden kommet for å si noe om hva vi sammen kan endre. 

Nettverket med i Individuell plan

Pasient og pårørende-rettigheter sier tydelig at behandlerapparatet skal finne nærmeste pårørende eller øvrig nettverk når en bruker ikke er i stand til å ivareta seg selv. Brukerne i psykiatrien sliter mer med relasjonsbygging enn andre pasientgrupper, og derfor bør dette prioriteres i behandlingstilbudet. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes til det, et godt verktøy som individuell plan kan være rammen. 

Ved store nasjonale undersøkelser svarer mange psykiatriske pasienter at de ikke får god nok informasjon om sin behandling, og at det er vanskelig å bli mer selvstendig.

Mine erfaringer i ambulant tjeneste er at vi trenger mer sømløse, tilrettelagte tjenester som er koordinert for hver enkelt bruker. Vi som er brukermedvirkere kan bygge bro mellom system og brukere, ved å informere om fordelene ved individuell plan, eller nettverksmøter. 

Jeg vil si: Etter over to års deltagelse i ambulant team, blir mitt hovedprosjekt i tiden fremover å øke forståelsen av hvor viktig det er å bygge et nettverk rundt den enkelte bruker.  NAPHA’s Gaute Strand holdt et inspirerende foredrag på Frøya (i et Nettverk for psykisk helsearbeid) om nettopp nettverksmøter, og den gode effekten disse møtene gir for brukeren. 

Bruk retningslinjene! 

Når Helsedirektoratet, som myndighetsorganet og statlige fagdirektorat har som en av sine viktige visjoner å fremme en primærhelsesektor som samhandler godt, er det på tide å etterleve direktoratets retningslinjer.

Når vi vet at psykisk syke ofte har dårligere relasjonsevner, og nettverket kan være utslitt, fraværende og i noen tilfeller fullstendig ubrukelig, må psykisk syke få hjelp til selvstendighet og gjenoppbygging av nettverk og pårørende. Individuell plan kan være svaret. Hvis brukeren forstår verdien og mulighetene som ligger i verktøyet.

Brukers verktøy

Det forutsetter at behandlersiden har forstått at IP-verktøyet hovedsakelig er til for brukeren til  planlegging av fremtidige mål og bedre opplevelser med helsetjenester. Systemet skal bruke verktøyet til samarbeid for å gi bruker optimal helseoppfølging. 

Ta kontakt 

Vi erfaringskonsulenter i Trondheim tilbyr vår assistanse til dette arbeidet. Vi vet hva dette kan bety for «arkitekturen» i fremtidas psykiatri. La oss også gi det lokal forankring og eierskap, slik at vår landsdel har som visjon å bli best på samhandling for brukernes beste! 

Del gjerne:

LAVTERSKEL SOMMERSTUA

900 meter fra Trondheim torg, bak Trøndelag teater,  i Erling Skakkes gate nr 70, ligger et hvitt, vakkert  og tilbaketrukket trehus

Treffstedet er et kommunalt dagtilbud for voksne med psykisk sykdom, med åpningstid: 0900-1500 alle hverdager.

Sommerstua har mange trivelige rom og ulike soner og aktiviteter.

De ansatte har fokus på felleskap og vekst for mennesker med psykiske helseplager.

Her kan du bli utfolde deg kreativt eller gjennom fysiske aktiviteter, turer, sosiale tilbud som matlaging og male kurs. Gruppetilbudene er veldig populære, og cageball/innendørs fotball benyttes ofte av brukerne på Sommerstua.

 

Høsten 2017 startet Sommerstua opp en selvhjelpsgruppe som ønsker å øke forståelsen til recovery begrepet som funksjon, for å fremme selvstendighet og håp. Beate Raanes leder denne gruppa, og håper at brukerne tar dette videre og skaper seg en arena for nye mål og mestring.


Beate Raanes ser for seg en selvhjelps gruppe, hvor brukerne
styrer agendaen og skaper strukturen de ønsker seg på Sommerstua.
Recovery er bestemt av helsedirektoratet som kommunale rettningslinjer:

 

Kilde: Napha:
«Det finnes en rekke definisjoner på recovery, den mest kjente er: «Recovery er en unik personlig prosess, med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål ferdigheter og roller. Det er en levemåte som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, med de begrensninger den psykiske lidelse forårsaker. Bedring involverer utvikling av ny mestring og innsikt i eget liv”

Selvbestemmelse og selvstyring er sentralt i recovery-prosessen, hver person må finne sin egen vei. En bedringsprosess som har vist seg å være myndiggjøring, tilhørighet, håp og optimisme, identitet, mening og mål. På engelsk snakker man gjerne om «beeing in recovery» istedenfor «being recovered».

Se på seg selv som en ressurs, våge seg litt utenfor komfortsonen, skape en indre motivasjon.

Mange internasjonale forskningsresultater støtter recovery begrepet, og den engelske INSPIRE modellen fokuserer på inspirerende fokusering og relasjonsarbeid. Å forsterke brukernes ressurser og muligheter for å delta i samfunnet er sentralt. Hjelperne bør gi opplæring i å identifisere ressurser hos brukerne.»

Sommerstua har mange kreative tilbud
Det skapes mye på lerret på Sommerstua.

Bruker: «når jeg er her så maler jeg hele tiden, det er min recovery»

Selvhjelps grupper er recovery

Vi ansatte på Sommerstua har jobbet her i mange år,
og mange av brukerne her, har lang tilknytting.

Vi og brukerne behøver flere tankesett fører oss til ny utvikling. Vi ansatte mener at brukerne har mye av «nøkkelen» til hvordan Sommerstua skal drives fremover.»

Fagleder: Jan Morten Flotten
Beate Raanes
Elin Jørgensen
Katja Susan Tøgersen lærling
Trond Frøseth
Hilde Ross
Mariell Høgås koordinator for treffstedene
Hilde Hustad Evjen (enhetsleder)

På Sommerstua er de godt igang med å «tolke» recoverybegrepet.

Del gjerne:

EKMAGASINET APRIL

«….å motarbeide stigmatisering og fordommer mot mennesker med psykososial funksjonshemning, bevisst og kontinuerlig».

Media må unngå dramatiske og generelle koblinger mellom vold og psykiske lidelser. 
de som blir utsatt for tvang må ha klageinstanser som fungerer. 
Frihetsberøvelse er en stor psykisk belastning, og mennesker må sikres mot unødig krenkelse. 

– Vi bør ha et samfunn som tåler m e r av mennesker som er annerledes.

Nettsiden ble etablert i 2017 med hensikt å bygge en informasjons plattform om erfaringsbasert kompetanse og erfaringskonsulentrollen, brukermedvirkning i psykisk helsefelt.

Rollen blir veldig ulikt mottatt i Norge, og på bakgrunn av det blir helse tibudet svært forskjellige i landet.  Prosjektet trenger utjevnende utvikling, og vi ønsker lik aksept for brukermedvirkning i hele landet.  En ubalansen i bruk og utvikling av efaringskompetanse vil slå mer negativt ut for brukerne i psykiatrien. 

Nettsiden er frivilligbasert. Erfaringskonsulent rollen har ulik  ansettelsesform i Norge, og Ek-magasinet ønsker å synliggjøre det. Magasinet kontakter ulike virksomheter innen helsetjenesten for å informere bredt, og –  søker skribenter som kan formidle helsefremmende stoff/artikler med erfaringsperspektiv.

Søk etter:

Foreløpig kategorier :  Erfaringskonsulenter  (2)  Nybrottsarbeid innenfor psykisk helsevern  (4) 

SPAMKOMMENTARER BLOK

Del gjerne:

Anne Blindheim

Solveig Bartun Rob beskriver kollega Anne Blindheim slik: Hennes store lidenskap er kunsthistorie og som person er hun engasjert. Hun er en usedvanlig god formidler,  som er utrolig god på å dele egne erfaringene til hjelp for andre. Anne er morsom og har en herlig humor, og  er lett å bli glad i… » Legen ga Anne beskjed om at hun aldri ville fullføre et universitetsstudium»

Dette er historien om Anne Blindheim,  38 år og jobber som erfaringskonsulent i pilotprosjektet til Helse Vest i forbindelse med «Medikamentfrie behandlingsforløp
for personer med psykoselidelser».

Til daglig har hun kontortid på Kronstad DPS,
siden høsten 2017 har hun jobbet ut mot de andre DPSene i Bergen.

Hun har over 20 års egenerfaring med psykoseproblematikk og deler positive og negative erfaringer med både medikamentfri behandling og medisinering. Selv om hun personlig trives best uten medisiner, ser hun at for henne, av og til kan være et nødvendig onde.

Ifølge hennes gode venninne gjennom 17 år, har hun særlig en styrke, hun ser ikke på seg selv som et offer. Hun bruker ikke andre for å fremheve seg selv, og føler at hun har funnet ro i livet, og har et reflektert forhold til sin historie.

Hovedoppgaven hennes i dette prosjektet er å intervjue pasienter som ønsker medikamentfri behandling for sin psykoselidelse. Både de som er i et medikamentfritt forløp og de som av forskjellige grunner ikke får lov til å gå av medikamenter. Grunnen til at hun vil gjøre dette, er å hente erfaringer fortløpende, for å kunne endre praksis om det er noe som ikke fungerer.

Ikke minst få tilbakemeldinger på hva som faktisk fungerer. Anne ønsker å kartlegge hvilke grupper innenfor psykoselidelsene som ønsker og som får tilbudet. Hennes plan er å intervjue noen pårørende til personer i medikamentfrie behandlingsforløp, ettersom de også sitter på verdifull kunnskap om hvordan behandlingen fungerer.

Hun er også invitert med som medforsker, og forskningsprosjektet dreier seg rundt opplevelsen av medikamentfri behandling, og er ledet av stipendiat og etnolog Christine Ødegaard.

I tillegg holder hun en rekke foredrag og både deltar, og av og til leder erfaringskafeen ved Kronstad .

Hun bidrar også med forefallende oppgaver i prosjektarbeid. Det at hun får praktisert skrive- og formidlingsarbeid, opplever hun som en fin bonus.

«Nå er jeg er akkurat der
jeg ønsker å være.   B o k s t a v e l i g talt.»

Det er umulig å forutse hvilken retning en ender opp i.
Jeg ønsker å gi håp om bedring og et godt liv.
Når jeg snakker med de ansatte ved NAV og institusjonene, analyserer jeg som regel anekdoter fra mitt liv, for å understreke potensielle feiltrinn som er gjort, men også hvordan det kan gjøres bedre. Jeg prøver å skape en dialog og se flere perspektiver. Jeg er ingen fasit, men tror heller ikke at jeg er et så unikt snøfnugg at ingen kan kjenne seg igjen, eller har vært i samme situasjon. Jeg tror det kan være nyttig for alle parter, å se at man kan komme seg ut av destruktive og repeterende mønstre.

LES VIDERE

Del gjerne:

akutt behov for Nytenking

Forumet for Helse og Sosialpolitikk i Rødt i Trondheim, jobber med et tema som tidlig ble en aktuell sak, nemlig selvmordsforebygging. Noen hadde mistet nære ved selvmord, mens andre var tett på problemstillingen i sin kliniske hverdag. Temaet er alvorlig og fortjener vår største oppmerksomhet.

Vi spør oss om årsak til selvmord og hvilke tiltak og forebygging som finnes?  Svarene vi får er uventet og med et sterkere samfunnspolitisk aspekt enn forventet.

I Trondheim har et høyt kvalifisert fagmiljø forsket på temaet i flere tiår, og vi inviterte Heidi Hjelmeland som er professor ved Institutt for psykisk helse ved NTNU til et møte med oss.
Hun har forsket på temaet i 30 år og har utfordret fagmiljøet og forskerne som ikke har kommet nærmere svar på sammenhenger, men heller er med på å dekke over, ved å reprodusere forskningsresultat som ikke fører til nye funn/resultat. 

Hjelmeland viser til at antall selvmord er uendret de siste 10-15 åra og retningslinjene for tiltak og behandling mangler dokumentasjon. Bak tallene skjuler det seg et komplisert bilde som viser at det er nødvendig å ta i betraktning hele livsløpet og livsvilkårene den enkelte lever under. Dagens holdning er dominert av et menneskesyn hvor man har en biomedisinsk forståelse av selvmord, og hvor selvmordet sees på som en lineær konsekvens av risikofaktorer. Noe som har ført til den praksis vi har i dag med kvantitering og kartlegging av forhold vi antar er risikofaktorer. En tilnærming som er krevende både for behandler og pasient, og som gjør at vi mister blikket for pasientens egenart og historie.

Hva sier helsepersonell som behandler suicidale? NRK’s serie i høst om selvmord, sa flere psykologer tydelig fra. Dokumentasjon og rapportering i psykisk helsevern sluker for mange ressurser og tid, og går utover kommunikasjon med pasienter som er i en desperat situasjon. Dokumentene skrives for å tilfredsstille tilsynsmyndighetene, for å «frikjenne» systemet og seg selv for ansvar, selv om de vet at arbeidet med kartlegging ikke kan forutsi noe som helst. På denne måten er vi med å drive fram en praksis med uhensiktsmessig håndtering av pasienter og en redsel blant helsepersonell for å gjøre feil og bli stilt til ansvar for selvmord.

I denne artikkel referer vi til pasienter og behandlere, men er selvmord forårsaket av psykisk lidelse? De fleste som er døde på grunn av selvmord, har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern. Trolig er det andre perspektiv og sammenhenger som er viktigere enn psykisk lidelse og som er nødvendig å vite om for å forebygge selvmord. 

Helseminister Bent Høie er ikke fornøyd med selvmordsarbeidet og leter blant mulige lovbrudd i helsevesenet for å finne årsaken. Han representerer et syn på samfunnet hvor alt kan sorteres, kontrolleres og kvantiteteres, en holdning som sannsynligvis er medvirkende til at forskning og forebygging av selvmord er kommet altfor kort. Det trengs tro på en modell som ikke teller risikofaktorer og enkle årsakssammenhenger. Ingen mennesker er like, ingen symptomer er sikre og sykdomsforløp kan være forskjellige. Selv om mennesket ofte er i sitt innerste er alene, kan man møte mennesker med fortvilte og suicidale tanke, og finne gode tilnærminger i samtalen. Som kan øke forståelsen av budskapet og meningen som ligger til grunn for å forebygge selvmord.

Det krever tid og omsorg og kunnskap hos behandlere og hos oss som medmennesker.
Denne rammen må legges som en nasjonal føring og bli pedagogisk innført på alle krevende nivå. 

Fastlege, fredsmenneske Eli Wæhre – Foto: T. Berg
Del gjerne:

DAG ØIVIND ANTONSEN

Jeg sa opp i protest, – jobben ble helt uforutsigbar.  

«Jeg kunne ikke fortsette lengre…..streken var nådd…..»
Vi må se på rollen erfaringskonsulentens i helsetjenesten,
fordi den utvikler seg annerledes i Trondheim,
enn ellers i landet.
Erfaringskonsulenten er en pionerrolle i helsevesenet, og det er på høy tid at erfaringene med helsetjenestene får høyere verdsetting i utvikling av tjenestene. Der erfaringskonsulenter har vært ansatt, har denne kompetansen har vært avgjørende for at andre pasienter opplever helsevesenet seriøs og nyttig.

I Trondheim ser det ikke ut for at system/kommune har forstått hva erfaringskompetanse kan bidra til i helsevesenet, og det er bekymringsfullt. Samfunnet har økende utfordringer med å sikre god psykisk helse for befolkningen, og stadig flere unge melder om slike problemer.  

Dag Øivind Antonsen var en av de første i Norge som gikk fra pasient til EK, i ACT-team-sammenheng. (EK=erfaringskonsulent) 

ACT Tiller er et ambulant oppsøkende team, som har kontakt med pasienter som ikke har gjort seg nytte av psykiatri-tjenester i andre sammenhenger. Disse brukerne (pasientene) har vært syke lenge, og deres funksjonsnivå er varierende. 

Dag Øivind fikk raskt tillit blant pasientene, og hans reflekterende tilnærmingsmetode gav han en brobyggende funksjon mellom teamet og brukerne. Ofte opplevde han å få første kontakt med nye pasienter, og dermed ble han veien inn for  behandlerne også.  

I 2009 startet han som erfaringskonsulent i 20% stilling, og veien har vært lang frem til han nå slutter i stillingen etter eget ønske, av helsepolitiske grunner. Dette har vært hans pioner-oppdrag siden han ble frisk. Stillingsandelen har gjennom tiden blitt økt til 30%, inntil han en kort periode delte en 100% stilling med en annen erfaringskonsulent. Stillingen har hatt øremerkede prosjektmidler, med avgrensede og uforutsigbar varighet, søkt inn gjennom et brukerstyrt senter i Trondheim. Når prosjektmidlene forsvant valgte enhetsleder i helseforetaket å opprettholde en innleid 20% stilling for Dag Øivind. KBT (Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling) har vært arbeidsgiver, og helsedirektoratet har gjennom flere prosjekt vært økonomisk bidragsyter.

Dag Øivind var lovet 100% stilling i ACT-teamet, men i praksis opplevde han å dele en 50/50 100% stilling, som nevnt tidligere. I realiteten ble stillingen stadig redusert til oppsigelsen. Fram til han delte en 100% stilling har Dag Øivind i realiteten engasjert seg som om han var 100% ansatt. Han har deretter forholdt seg til 50%, og deretter 20% engasjement. På grunn av relasjonene og behovene til brukerne har han følt det tungt å måtte avvise brukerne for å tilpasse stillingsandelen.  

På dette området har erfaringskonsulenten helt klart blitt diskriminert som teammedlem, siden de andre behandlerne  utelukkende har fått beskjed om at det kun er mulig å jobbe i 100%stillinger. Det er ikke ønskelig med mindre stillingsandeler, med hensyn til tid til oppfølging og møtevirksomhet.

1. september 2018 er oppdraget over. Dag Øivind valgte å si opp selv, det som han selv omtaler som et meget utrygt og ustrukturert forhold til arbeidsgiveren. Funksjonen og arbeidsoppgavene i ACT-teamet initierer også at det er en fordel å være ansatt i helseforetaket eller i kommunen. I tillegg er det som tidligere nevnt viktig med en større stillingsandel, om de fine ordene om viktigheten av brukernes erfaringer skal oppleves seriøst. Han har vært veldig tydelig i oppsigelsen, om årsaken til sin, forhåpentligvis, midlertidige pause i arbeidet i ACT-teamet. 

Del gjerne: