Nytenking i psykiatrien

Helse og Sosialpolitisk forum i Rødt/Trondheim, arbeider med temaet selvmordsforebygging. Noen har mistet nære ved selvmord, mens andre er tett på problemstillingen i sin kliniske hverdag. Temaet er alvorlig og fortjener vår største oppmerksomhet.

Vi spør oss om årsak til selvmord og hvilke tiltak og forebygging som finnes?  Svarene vi får er uventet og med et sterkere samfunnspolitisk aspekt enn forventet.

I Trondheim har et høyt kvalifisert fagmiljø forsket på temaet i flere tiår, og vi inviterte Heidi Hjelmeland som er professor ved Institutt for psykisk helse ved NTNU til et møte med oss.
Hun har forsket på temaet i 30 år og har utfordret fagmiljøet og forskerne som ikke har kommet nærmere svar på sammenhenger, men heller er med på å dekke over, ved å reprodusere forskningsresultat som ikke fører til nye funn/resultat. 

Hjelmeland viser til at antall selvmord er uendret de siste 10-15 åra og retningslinjene for tiltak og behandling mangler dokumentasjon. Bak tallene skjuler det seg et komplisert bilde som viser at det er nødvendig å ta i betraktning hele livsløpet og livsvilkårene den enkelte lever under. Dagens holdning er dominert av et menneskesyn hvor man har en biomedisinsk forståelse av selvmord, og hvor selvmordet sees på som en lineær konsekvens av risikofaktorer. Noe som har ført til den praksis vi har i dag med kvantitering og kartlegging av forhold vi antar er risikofaktorer. En tilnærming som er krevende både for behandler og pasient, og som gjør at vi mister blikket for pasientens egenart og historie.

Hva sier helsepersonell som behandler suicidale? NRK’s serie i høst om selvmord, sa flere psykologer tydelig fra. Dokumentasjon og rapportering i psykisk helsevern sluker for mange ressurser og tid, og går utover kommunikasjon med pasienter som er i en desperat situasjon. Dokumentene skrives for å tilfredsstille tilsynsmyndighetene, for å «frikjenne» systemet og seg selv for ansvar, selv om de vet at arbeidet med kartlegging ikke kan forutsi noe som helst. På denne måten er vi med å drive fram en praksis med uhensiktsmessig håndtering av pasienter og en redsel blant helsepersonell for å gjøre feil og bli stilt til ansvar for selvmord.

I denne artikkel referer vi til pasienter og behandlere, mens det store spørsmålet med selvmord, er det forårsaket av psykisk lidelse? De fleste som er døde på grunn av selvmord, har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern. Trolig er det andre perspektiv og sammenhenger som er viktigere enn psykisk lidelse og som er nødvendig å vite om for å forebygge selvmord. 

Helseminister Bent Høie er ikke fornøyd med selvmordsarbeidet og leter blant mulige lovbrudd i helsevesenet for å finne årsaken. Han representerer et syn på samfunnet hvor alt kan sorteres, kontrolleres og kvantiteteres, en holdning som sannsynligvis er medvirkende til at forskning og forebygging av selvmord er kommet altfor kort. Det trengs tro på en modell som ikke teller risikofaktorer og enkle årsakssammenhenger. Ingen mennesker er like, ingen symptomer er sikre og sykdomsforløp kan være forskjellige. Selv om mennesket ofte er i sitt innerste er alene, kan man møte mennesker med fortvilte og suicidale tanke, og finne gode tilnærminger i samtalen. Som kan øke forståelsen av budskapet og meningen som ligger til grunn for å forebygge selvmord.

Det krever tid og omsorg og kunnskap hos behandlere og hos oss som medmennesker.
Denne rammen må legges som en nasjonal føring og bli pedagogisk innført på alle krevende nivå. 

Fastlege, fredsmenneske Eli Wæhre – Foto: T. Berg
Vi skaper vekst ved å øke kunnskap og samle erfaring som bringer tunge temaer til å gro sammen.