akutt behov for Nytenking

Forumet for Helse og Sosialpolitikk i Rødt i Trondheim, jobber med et tema som tidlig ble en aktuell sak, nemlig selvmordsforebygging. Noen hadde mistet nære ved selvmord, mens andre var tett på problemstillingen i sin kliniske hverdag. Temaet er alvorlig og fortjener vår største oppmerksomhet.

Vi spør oss om årsak til selvmord og hvilke tiltak og forebygging som finnes?  Svarene vi får er uventet og med et sterkere samfunnspolitisk aspekt enn forventet.

I Trondheim har et høyt kvalifisert fagmiljø forsket på temaet i flere tiår, og vi inviterte Heidi Hjelmeland som er professor ved Institutt for psykisk helse ved NTNU til et møte med oss.
Hun har forsket på temaet i 30 år og har utfordret fagmiljøet og forskerne som ikke har kommet nærmere svar på sammenhenger, men heller er med på å dekke over, ved å reprodusere forskningsresultat som ikke fører til nye funn/resultat. 

Hjelmeland viser til at antall selvmord er uendret de siste 10-15 åra og retningslinjene for tiltak og behandling mangler dokumentasjon. Bak tallene skjuler det seg et komplisert bilde som viser at det er nødvendig å ta i betraktning hele livsløpet og livsvilkårene den enkelte lever under. Dagens holdning er dominert av et menneskesyn hvor man har en biomedisinsk forståelse av selvmord, og hvor selvmordet sees på som en lineær konsekvens av risikofaktorer. Noe som har ført til den praksis vi har i dag med kvantitering og kartlegging av forhold vi antar er risikofaktorer. En tilnærming som er krevende både for behandler og pasient, og som gjør at vi mister blikket for pasientens egenart og historie.

Hva sier helsepersonell som behandler suicidale? NRK’s serie i høst om selvmord, sa flere psykologer tydelig fra. Dokumentasjon og rapportering i psykisk helsevern sluker for mange ressurser og tid, og går utover kommunikasjon med pasienter som er i en desperat situasjon. Dokumentene skrives for å tilfredsstille tilsynsmyndighetene, for å «frikjenne» systemet og seg selv for ansvar, selv om de vet at arbeidet med kartlegging ikke kan forutsi noe som helst. På denne måten er vi med å drive fram en praksis med uhensiktsmessig håndtering av pasienter og en redsel blant helsepersonell for å gjøre feil og bli stilt til ansvar for selvmord.

I denne artikkel referer vi til pasienter og behandlere, men er selvmord forårsaket av psykisk lidelse? De fleste som er døde på grunn av selvmord, har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern. Trolig er det andre perspektiv og sammenhenger som er viktigere enn psykisk lidelse og som er nødvendig å vite om for å forebygge selvmord. 

Helseminister Bent Høie er ikke fornøyd med selvmordsarbeidet og leter blant mulige lovbrudd i helsevesenet for å finne årsaken. Han representerer et syn på samfunnet hvor alt kan sorteres, kontrolleres og kvantiteteres, en holdning som sannsynligvis er medvirkende til at forskning og forebygging av selvmord er kommet altfor kort. Det trengs tro på en modell som ikke teller risikofaktorer og enkle årsakssammenhenger. Ingen mennesker er like, ingen symptomer er sikre og sykdomsforløp kan være forskjellige. Selv om mennesket ofte er i sitt innerste er alene, kan man møte mennesker med fortvilte og suicidale tanke, og finne gode tilnærminger i samtalen. Som kan øke forståelsen av budskapet og meningen som ligger til grunn for å forebygge selvmord.

Det krever tid og omsorg og kunnskap hos behandlere og hos oss som medmennesker.
Denne rammen må legges som en nasjonal føring og bli pedagogisk innført på alle krevende nivå. 

Fastlege, fredsmenneske Eli Wæhre – Foto: T. Berg
Del gjerne:

DAG ØIVIND ANTONSEN

Jeg sa opp i protest, – jobben ble helt uforutsigbar.  

«Jeg kunne ikke fortsette lengre…..streken var nådd…..»
Vi må se på rollen erfaringskonsulentens i helsetjenesten,
fordi den utvikler seg annerledes i Trondheim,
enn ellers i landet.
Erfaringskonsulenten er en pionerrolle i helsevesenet, og det er på høy tid at erfaringene med helsetjenestene får høyere verdsetting i utvikling av tjenestene. Der erfaringskonsulenter har vært ansatt, har denne kompetansen har vært avgjørende for at andre pasienter opplever helsevesenet seriøs og nyttig.

I Trondheim ser det ikke ut for at system/kommune har forstått hva erfaringskompetanse kan bidra til i helsevesenet, og det er bekymringsfullt. Samfunnet har økende utfordringer med å sikre god psykisk helse for befolkningen, og stadig flere unge melder om slike problemer.  

Dag Øivind Antonsen var en av de første i Norge som gikk fra pasient til EK, i ACT-team-sammenheng. (EK=erfaringskonsulent) 

ACT Tiller er et ambulant oppsøkende team, som har kontakt med pasienter som ikke har gjort seg nytte av psykiatri-tjenester i andre sammenhenger. Disse brukerne (pasientene) har vært syke lenge, og deres funksjonsnivå er varierende. 

Dag Øivind fikk raskt tillit blant pasientene, og hans reflekterende tilnærmingsmetode gav han en brobyggende funksjon mellom teamet og brukerne. Ofte opplevde han å få første kontakt med nye pasienter, og dermed ble han veien inn for  behandlerne også.  

I 2009 startet han som erfaringskonsulent i 20% stilling, og veien har vært lang frem til han nå slutter i stillingen etter eget ønske, av helsepolitiske grunner. Dette har vært hans pioner-oppdrag siden han ble frisk. Stillingsandelen har gjennom tiden blitt økt til 30%, inntil han en kort periode delte en 100% stilling med en annen erfaringskonsulent. Stillingen har hatt øremerkede prosjektmidler, med avgrensede og uforutsigbar varighet, søkt inn gjennom et brukerstyrt senter i Trondheim. Når prosjektmidlene forsvant valgte enhetsleder i helseforetaket å opprettholde en innleid 20% stilling for Dag Øivind. KBT (Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling) har vært arbeidsgiver, og helsedirektoratet har gjennom flere prosjekt vært økonomisk bidragsyter.

Dag Øivind var lovet 100% stilling i ACT-teamet, men i praksis opplevde han å dele en 50/50 100% stilling, som nevnt tidligere. I realiteten ble stillingen stadig redusert til oppsigelsen. Fram til han delte en 100% stilling har Dag Øivind i realiteten engasjert seg som om han var 100% ansatt. Han har deretter forholdt seg til 50%, og deretter 20% engasjement. På grunn av relasjonene og behovene til brukerne har han følt det tungt å måtte avvise brukerne for å tilpasse stillingsandelen.  

På dette området har erfaringskonsulenten helt klart blitt diskriminert som teammedlem, siden de andre behandlerne  utelukkende har fått beskjed om at det kun er mulig å jobbe i 100%stillinger. Det er ikke ønskelig med mindre stillingsandeler, med hensyn til tid til oppfølging og møtevirksomhet.

1. september 2018 er oppdraget over. Dag Øivind valgte å si opp selv, det som han selv omtaler som et meget utrygt og ustrukturert forhold til arbeidsgiveren. Funksjonen og arbeidsoppgavene i ACT-teamet initierer også at det er en fordel å være ansatt i helseforetaket eller i kommunen. I tillegg er det som tidligere nevnt viktig med en større stillingsandel, om de fine ordene om viktigheten av brukernes erfaringer skal oppleves seriøst. Han har vært veldig tydelig i oppsigelsen, om årsaken til sin, forhåpentligvis, midlertidige pause i arbeidet i ACT-teamet. 

Del gjerne:

Reklamefritt Psykisk helsemagasin