Onde erfaringer blir gode

Det betyr mye at jeg kan bruke erfaring fra vonde periodene av livet, for å hjelpe andre, sier Solveig Bartun Rob

Det styrker meg også i eget liv, og gir mening i hverdagen.
I tillegg får jeg være med å endre tjenestene til det bedre
for pasienter og pårørende! Min jobb handler om å gi håp både til behandlere og brukerne.

Jeg ble godt mottatt og opplevde fort at dette var forankret i ledelsen.
Det er et ønske om å ha erfaringskonsulenter på Kronstad DPS.
Pasientenes behov og ønsker er i sentrum.

I starten var det noen som hadde litt motforestillinger, men jeg
opplever at flere og flere av mine kollegaer ser viktigheten av dette.

Jeg har får stadig mer ansvar. Jeg leder samtalegrupper og
turgruppe, og er med og driver en erfaringskafe.

Jeg underviser både pasienter og ansatte og er med i ulike utvalg
og komiteer.
Jeg leder prosjektet «Utskrevet til Fontenehuset» som går ut på å
følge pasienter til omvisning på Fontenehust mens de er innlagt.
At de har noe å bli skrevet ut til.

Etter hvert har jeg blitt spurt om å undervise på høyskoler og
andre DPS og jeg er også med i tilsyn i regi av fylkesmannen.
Jeg opplever at min kompetanse er etterspurt og at folk ser mer og mer viktigheten av dette.
Jeg tror at erfaringskonsulentene er et godt supplement i tjenestene.
Pasientene har tillit til oss. Vi oppnår ofte god kontakt raskt med pasienten, og vi har ikke lest oss til kunnskapen men kjent det på kroppen og forstår på en annen måte. Ikke minst gir vi håp.

Tjenestene trenger også våre erfaringer med hva som virker og ikke.
En pasient sa til meg: «Du er jo et håp bare med at du er her.»
Jeg jobber på en avdeling jeg selv har vært innlagt. Noen av mine
tidligere behandlere er altså nå mine kollegaer. I starten var det
mange som var skeptisk til det. Nå bruker vi det positivt. En pasient
sa: «Du kan ikke ha vært så dårlig som meg». Da kunne en av mine
tidligere behandler, som også satt ved bordet si at «jo det har hun,
jeg husker godt hvor dårlig du var, Solveig.» Dette ga denne
pasienten veldig håp.
Jeg har og hjulpet pasienter som vil skifte behandler eller som synes
de blir skrevet ut for tidlig. Og jeg underviser behandler om hva jeg
tenker hjelper. Jeg får være med å gjøre en forskjell.

Hvis jeg fikk innrede en avdeling ville jeg endret på noen ting. Jeg ville hatt mye farger og små ordtak dikt om håp på veggene. Åpne rom og flere møtepunkter for pasienter og ansatte.

Et spørsmål til meg selv: Hva er det viktigste en kan gjøre for å
hjelpe en som sliter med psykiske lidelser?
Det viktigste er å gi håp. Og å være til stede. Være et
medmenneske! Møte pasienten der de der!

ET menneske kan leve 40 dager
uten mat, 4 dager uten drikke, 4 minutter uten oksygen,
men ikke et eneste sekund uten håp.
Vennlig hilsen
Solveig Bartun Rob