SAMHANDLING i helsevesenet

August 2019 – pasient_klasse skille i helsevesenet. Tone Berg

Fortsatt trengs mer samhandling mellom tjenestene og økt involvering av brukerne.     (Gjerne et oppegående IP-verktøy.)

Pasient- og pårørendes rettigheter ivaretaes ikke nok, hverken juridisk eller i henhold menneskerettighetene.  Vi har en taushetserklæringen, som beskytter, men også hindrer samhandling. Hjelpere i systemet opplever at taushetsplikten hindrer viktig informasjonsflyt, — vital informasjon blir stående ukommunisert i ansvarsgrupper til eksempel.  «Var det virkelig sånn taushetspliken skulle fungere? Jeg har møtt mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten stopper samarbeid. Både behandlere og brukere opplever dette.

Det må en politisk debatt rundt behovet for å finne løsninger slik at pårørende og nettverket kan involveres mer. For mange brukere og pårørende blir system og hjelpeapparatet et uforståelig saktegående tog for. «Hvorfor er det fortsatt vanskelig å vite hvor man finner den riktige hjelpa?» Hvor har sosionomen havnet, helsearbeideren som var brukerens advokat? Det trengs rydding og forbedring,  og la oss få sosionomen tilbake til sin opprinnelige oppgaver. 
Sosionomen har idag samme oppgaver som en sykepleier, vernepleier i behandlende team.  Dette gjør at veien til sosiale rettigheter har blitt ekstra lang. Det lukter blåpolitikk her. 

«Få opp dampen, toget går for sakte.»

Styrk selvstendighet og gi brukerne mer ansvar.

Mange oppgaver igjenstår å løse, særlig når det gjelder holdninger og verdig hjelp til pasienter i psykiatri/rus.

At disse pasientene fortsetter opplever en ovenfra og ned-holdning, er skammelig. 

I perioder har endel lavere funksjonsnivå, samfunnets oppgave er vel ikke å frata dem verdigheten eller selvstendighet ?
Selvsagt gir psykisk uhelse varierende mentalt funksjonsnivå, men et utgangspunkt bør alle forespeiles mulighet til bedring.

Hvem er helt 100% frisk/normal? Det spørsmålet stiller jeg stadig oftere.
Det tilbakemeldes fortsatt om nedvurdering av  psykiatriske pasienters muligheter,  om fullstending recovery/tilfrisknings håp. 

DETTE ER KUNNSKAPSLØST  OG viser til SNEVERT MENNESYN.  

De langtids psyke er den største bekymringen , de som stiller  med utslitt, eller helt fraværende mannskap rundt seg.
Hverken familie eller venner,  eneste nettverk er helsevesenet, og offentlig
 hjelpe apparatet. Den ensomheten jeg så hos enkelte her i Trondheim, var total og ubeskrivelig. 

De som er heldige og har pårørende og behandlere, burde inkluderes tettere og motiveres og som støttespillere. Behandlingsplanen må legges om å bygge nettverk rundt vær bruker.  Det er tøffe tak i til friskningsfasene, ting stagnere hyppigere og de involverte kan føle seg tappet for motivasjon. Samfunnet kan ikke bidra mer til det tydelige klasseskille mellom psyke pasientene, og øvrige.

Helsevesenet trenger en reform som sikre et verdig helsevesenet for psykisk syke. Vi må utfordre politikerne, og beslutningstagerne i kommunene, slik at psykisk helse sikres  godt innhold og sosial stimulans, i verdige rammer.  En god IP, taushetserklæring som ivaretar pasient info på en trygg effektiv måte, pårørende høres, og involveres.

Skribent Tone Berg – januar 2019 –

Hvilken status du har, skal ikke avgjøre hvordan din psykiske tilfriskning og helse blir ivaretatt.  Dessverre er det også sånn i norsk helsevesen,  at finnes et økonomi klasseskille, hvor de med sterk økonomi kan kjøpe private helsetjenester. 

For å bygge en god pasientkultur må vi ha en nullvisjon når det gjelder stigmaet. En stor satsing må til for å hindre at forskjellene øker i helsevesenet. Åpenhet er viktig,  og det bør knyttes til hvordan man faktisk får hjelp i systemet.

Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Bidrag til selvstendighet er kostnadseffektivt og helsefremmende arbeid som alle bør ta del i.

Skribent Tone Berg – januar 2019 –
Del gjerne:

Reklamefritt Psykisk helsemagasin